Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til sosialministeren

Dokument nr. 15:125 (2000-2001)
Innlevert: 12.12.2000
Sendt: 13.12.2000
Besvart: 19.12.2000 av sosialminister Guri Ingebrigtsen

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Fylkesmannen i Troms ga fylkeskommunen medhold i å avslå søknad om plass ved Statens Klinikk for narkomane til en enslig far med et barn. Avslaget er begrunnet i økonomi og med at klinikken ikke er inne på fylkeskommunens plan. Barnevernet tilrår bruk av Statens Klinikk der foreldre og barn kan være sammen. Alternativet er fylkeskommunal behandlingsplass og fosterhjemsplassering.
Hvilke rettigheter har barn i slike saker?

Begrunnelse

Denne saken belyser hvordan hensynet til barn og hensynet til å gi faglig optimal behandling, ikke er sikret. I familier med rusproblem har barna ofte opplevd dramatiske hendelser og atskillelse. De trenger også å få bearbeidet sine følelser og lære å mestre sin situasjon. Dersom faglige begrunnelser ligger til grunn for at behandling der barna er sammen med foreldrene tilrådes, er det vanskelig å se hvorfor samfunnet skulle være tjent med at dette ikke skjer. Å bli plassert i fosterhjem er dramatisk. Særlig når det ikke er noen annen grunn for det enn at det offentlige ikke har penger eller har "glemt" å føre opp foreldre/barn institusjoner i sine planer. I tilegg sier fylkesmannen i sitt avslag på klagen av 01.10.00 at planen ikke er i tråd med departementets anbefalinger og retningslinjer.
Hvordan barnevernet skal kunne argumentere overfor fylkesnemnda for omsorgsovertakelse i denne saken er vanskelig å se, i og med at de har vurdert at barnet har det best sammen med sin far og bør få være sammen med ham under behandlingen. Statens Senter For Narkomane er jo nettopp en institusjon som er opprettet med dette for øye og kan vise til gode resultater i de tilfellene der kommunene stiller opp med gode ettervernsordninger. Å skille barn og foreldre kan være nødvendig i noen saker - i andre kan det være direkte skadelig.
Barnevernets oppgave er å ivareta barnets beste. Nå blir de nødt til å ta ansvaret for at det blir gjennomført en løsning som kan risikere å ødelegge farens motivasjon for behandling og derigjennom risikere at familien fortsatt må slite med rusproblemer. Det er ikke barnet beste. Eller de må tvinge barnet og familien inn i en unødvendig fosterhjemsplassering. En dramatisk totalendring i livssituasjon. Hva dette kan resultere i er vanskelig å si, men noe godt utgangspunkt for å lykkes er det ikke. Barnas interesser i slike saker må ivaretas på en langt klarere måte enn i dag og barnevernet må ikke bli pålagt å fosterhjemsplassere barn som ikke trenger det.
Fosterhjemsplassering skal være en løsning som velges når det er til beste for barnet og ikke ellers.

Guri Ingebrigtsen (A)

Svar

Guri Ingebrigtsen: Jeg forstår det slik at representanten Karin Andersen ønsker at jeg redegjør for sosialtjenestelovens forpliktelser til å ivareta misbrukeres barn ved tildeling av institusjonsplass for rusmiddelmisbrukere. Spørsmålet besvares generelt idet jeg ikke kjenner den konkrete saken.

Lovens utgangspunkt er at det er kommunens sosialtjeneste som har ansvar for å sørge for tilpassete tiltak til rusmiddelmisbrukere jf. lov om sosiale tjenester § 6-1. Dersom slik hjelp utenfor institusjon ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten sørge for plass i en egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon.

Det er fylkeskommunen som, etter loven, har et generelt ansvar for å etablere og drive institusjoner, og utarbeide en plan som viser hvordan fylkeskommunen skal dekke aktuelle og fremtidige behov for institusjonsplasser, jf. sosialtjenesteloven § § 7-1 og 7-2.

Bestemmelsen medfører en generell plikt for fylkeskommunen til å sørge for at behovet for relevante institusjonsplasser blir dekket. Fylkeskommunens plikter overfor den konkrete søker strekker seg likevel ikke lenger enn det som følger av fylkeskommunens plan og budsjettrammer.

Norges ratifisering av FNs barnekonvensjon medfører at fylkeskommunen ved behandling av søknad om institusjonsplasser der barn er involvert, har en selvstendig plikt til å legge vekt på barnets interesser i saken. Plikten er en del av helhetsvurderingen som skal foretas forut for fylkeskommunens avgjørelse. Barnevernets eventuelle vurdering vil være et viktig moment i saksbehandlingen, men fratar ikke fylkeskommunen rett og plikt til å foreta en selvstendig avgjørelse i hver sak.

Hvis institusjonsplass ikke kan skaffes, er det kommunens plikt etter sosialtjenestelovens § 6-1 tredje ledd, å sørge for midlertidige tiltak i påvente av egnet institusjonsplass. I den grad dette vil berøre barnets situasjon, vil kommunen kunne ha en plikt til å høre på barnet, og i sin utforming av tiltaket også ta barnets ønsker og behov med i vurderingen, jf. sosialtjenesteloven § 8-3. Kommunen har ingen instruksjonsrett overfor fylkeskommunen når det gjelder å skaffe den plassen det søkes om.

Kommunen kan imidlertid bringe fylkeskommunens avslag inn for fylkesmannen til avgjørelse, jf. sosialtjenesteloven § 7-6 fjerde ledd. Rusmiddelmisbrukeren kan påklage avslaget etter de vanlige klagereglene i sosialtjenesteloven § 8-6. Fylkesmannens mulighet til å endre vedtaket er imidlertid meget begrenset i tilfeller hvor avslaget er begrunnet i fylkeskommunens økonomiske rammer.

Kommunens barneverntjeneste må vurdere barnets situasjon og sette i verk de tiltak som er nødvendige av hensyn til barnet. I henhold til barnevernloven § 4-4 femte ledd kan barneverntjenesten formidle plass for eksempel i mødrehjem, når foreldrene samtykker til dette. På samme måte kan barneverntjenesten formidle plassering av foreldre og barn i rusmiddelinstitusjon. Plasseringen må imidlertid være til barnets beste, og det må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret hvorvidt det vil være i barnets interesse å bli plassert sammen med foreldrene på en rusmiddelinstitusjon for voksne. Dersom fylkeskommunen skal bli refusjonsansvarlig for den frivillige plasseringen etter barnevernloven, må det være inngått en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen på forhånd.