Skriftlig spørsmål fra Einar Steensnæs (KrF) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:153 (2000-2001)
Innlevert: 05.01.2001
Sendt: 08.01.2001
Besvart: 16.01.2001 av fiskeriminister Otto Gregussen

Einar Steensnæs (KrF)

Spørsmål

Einar Steensnæs (KrF): Nordsjøtrålerne har de seinere årene forsøkt å ta opp situasjonen for kvotetildelingene for deres fartøygruppe, men har fra Fiskeridepartementets side blitt henvist til gjennomgangen av ressursfordelingen mellom flåtegruppene som skal behandles av Norges Fiskarlag og gjøres gjeldende fra 2002. Nå foreligger det forslag om regulering av seifisket i Nordsjøen sør for 62. gr. n. br. som kan få svært negative virkninger for nordsjøtrålerflåten.
Vil fiskeriministeren imøtekomme fiskernes krav om en utsettelse av nye reguleringer for sei til den nevnte gjennomgangen er gjennomført?

Begrunnelse

Det erkjennes også fra fiskernes side at sei-reguleringene er aktualisert fordi det er fastslått at det i dag er for lite sei i Nordsjøen for alle fartøygrupper. At fabrikktrålerne også fikk tilgang til sei-ressursene i Nordsjøen har utvilsomt hatt mye å si for denne situasjonen. Men de nevnte reguleringene har en spesiell negativ effekt for nordsjøtrålerne som har dette havområde som sitt primære fangstområde. Fisket etter tobis er nesten borte. I tillegg har denne flåtegruppen i de seinere årene fått altfor små kvoter på makrell, lodde og sild. Fisket etter øyepål og kolmule gir uvegerlig endel innblanding av sei. 20 pst.-regelen for innblandingsfangst har derfor vært helt avgjørende for lønnsom virksomhet for nordsjøtrålerne. Representantskapet i Sør-Norges Trålerlag har foreslått at hele gruppekvoten måtte kunne fiskes som bifangst i et ordinært industritrålfiske for å kunne opprettholde normal aktivitet gjennom året. En totalkvote på 6 220 tonn sei til industritrål i 2001 med maksimal kvote pr. fartøy på 200 tonn vil føre til at flåten må søke til lands dersom tobisfisket fremdeles svikter. Det vil berøre viktige arbeidsplasser både ombord og i mottaker- og foredlingsanlegg i land.

Otto Gregussen (A)

Svar

Otto Gregussen: Tradisjonelt har 50-60 fartøyer drevet et direktefiske etter sei i Nordsjøen og Skagerrak. Til tross for en viss økning i deltakelsen, har det før 1999 langt på vei vært mulig å ivareta interessene til de trålerne som tradisjonelt har drevet dette fisket.

I 1999, og spesielt 2000, har imidlertid en kombinasjon av lavere totalkvote, økt kapasitet, økt deltagelse og reduserte maksimalkvoter satt reguleringene under press. Trålerflåten består av mange fartøyer med ulik forutsetning og interesse for å drive seifiske sør for 62°N, og det har vist seg vanskelig å finne et reguleringsopplegg som tilfredsstiller alle ønsker og krav.

Nordsjøtrålernes direkte fiske etter sei har variert avhengig av tobisfiskeriet. I år med lite tobis har flere nordsjøtrålere drevet et direkte fiske etter sei, mens tobisfisket blir prioritert i år med god tilgjengelighet. Med sviktende tobisfiske vil innsatsen i fisket etter øyepål og kolmule øke. I disse fangstene vil det til tider kunne være relativt stor innblanding av sei.

Variasjonene illustreres av at nordsjøtrålerne i perioden 1980 - 2000 stod for gjennomsnittlig 15% av seifangstene i trålfisket i området, mens dette utgjorde 17,5% i 1999 og 31,6% pr. 12. november 2000.

Reguleringsrådet drøftet den 6. - 7. desember 2000 fordelingen av gruppekvoten på 26.000 tonn for trålerne, og var enig om at det avsettes et kvantum på 3.000 tonn for å dekke bifangst av sei i industritrålfisket etter øyepål og kolmule. Det resterende trålkvantumet fordeles med 68% til torsketrål, 18% til seitrål og 14% til industritrål. Reguleringsrådet var dermed enige om å fordele gruppekvoten for trålerne i 2001 med 15.640 tonn til torsketrålerne, 4.140 tonn til seitrålerne, og 6.220 tonn (inkludert bifangst) til industritrålerne. Nordsjøtrålernes kvote (inkludert bifangst) for 2001 utgjør 23,9% av trålernes gruppekvote.

Reguleringsrådet anbefalte videre at industritrålgruppen i 2001 reguleres med maksimalkvoter på 200 tonn, hvorav 30 tonn gis som en garantert kvote. Maksimalkvoten skal dekke både et eventuelt direkte fiske etter sei og bifangst i industritrålfisket. En slik regulering vil være nødvendig for å sikre en rimelig fordeling av en begrenset totalkvote for sei på alle gruppene og fartøyene som har sei i Nordsjøen i sitt driftsgrunnlag.

I reguleringene av fisket etter sei sør for 62°N i 2001 har jeg fulgt tilrådingen fra Reguleringsrådet.

Det er mitt mål at reguleringen av seifisket i Nordsjøen og Skagerrak skal være mest mulig hensiktsmessig for alle gruppene som deltar i dette fisket. Jeg er innforstått med at seifisket sør for 62°N, herunder trålfisket, skal drøftes i Ressursfordelingsutvalget nedsatt av Norges Fiskarlag. Når utredningen fra utvalget er fremlagt vil jeg vurdere konklusjonene nøye, og deretter vurdere om det er grunnlag for å gjøre endringer i reguleringene av fisket etter sei sør for 62°N i 2001.

Det bør imidlertid legges til at situasjonen for nordsjøtrålerne på mange måter er spesiell i forhold til andre fartøygrupper, både ved at gruppen har et viktig, men sterkt varierende driftsalternativ på uregulerte fiskeslag, men også ved at driftsinntektene varierer sterkt mellom fartøyene i gruppen. Mens øvrige grupper ønsker en stadig større grad av "findeling" av gruppeandeler, og dermed større forutberegnelighet mht. driftsgrunnlag, har nordsjøtrålerne kanskje større interesse av fleksibilitet i fordelingen. Dette for å kunne utnytte de uregulerte fiskeslagene, men likevel ha sei som sikkerhet når disse ikke gir det nødvendige utbytte.

Det er behov for å se på situasjonen for nordsjøtrålerne i et helhetsperspektiv, og jeg vil i inneværende år starte arbeidet med å revidere konsesjonsforskriftene samt vurdere innføring av enhetskvoter også for denne gruppen.