Skriftlig spørsmål fra Erna Solberg (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:177 (2000-2001)
Innlevert: 18.01.2001
Sendt: 19.01.2001
Besvart: 25.01.2001 av finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Erna Solberg (H)

Spørsmål

Erna Solberg (H): Finansdepartementet har vedtatt endringer i forskriftene til skattelovens definisjon av arbeidssted for skatteytere som i samme arbeidsforhold arbeider på flere arbeidssteder. De nye reglene fjerner noen av verste utslagene av forskriftsendringene fra 1999, men forsatt vil regelverket gi urimelig ekstrabeskatning for personer som over lengre tidsrom må arbeide hos kunder eller andre avdelinger hos arbeidsgiver.
Vil statsråden på ny se på endring i regelverket til å avspeile et moderne arbeidsliv?

Begrunnelse

Forskriftsendringene i 1999 medførte øyeblikkelige reaksjoner fordi reglene medførte at arbeidstakere som hadde flere arbeidssteder i samme arbeidsforhold f.eks. regelmessig arbeidet en eller to dager i Oslo, ville få arbeidsgiverens dekking av reise mellom Bergen og Oslo tillagt inntekten og beskattet. Regningen kunne bli over 100 000 kroner i økt skatt. Det er åpenbart at dette medfører store kostnader for bedrifter som selvfølgelig ville møtt krav om kompensasjon lønnsmessig for sine ansatte, samtidig ville et slikt skatteopplegg være en ytterligere sentraliseringsfaktor både av jobber og arbeidskraft.
Saken ble av Tore Nordtun, Ranveig Frøiland og undertegnede for ett år siden tatt opp i den muntlige spørretimen overfor daværende finansminister Gudmund Restad som var enig i at utslagene hørtes urimelige ut og ville ta opp en fornyet gjennomgang.
Jeg antar at forskriftsendringene 22. november ble resultatet av denne gjennomgangen.
Slik regelendringene fremstår avhjelper det de skatteytere og bedrifter som regelmessig deler arbeidsuken eller arbeidsperiodene opp slik at ett sted fremtrer som hovedarbeidssted regelmessig. Når man har valgt å knytte periodene man "teller" arbeidsdager ved ulike arbeidssteder opp etter skattebetalingslovens 2 måneders bolker, skaper man nye grupper som rammes. I intensive perioder vil et helt annet sted enn faktisk hovedarbeidssted kunne fremtre som fast arbeidssted. Det blir mye å tjene på for både bedriftene og de ansatte å telle opp dager mot slutten av hver 2 måneders periode for å sikre seg mot å utløse skatteplikt. Skatteregelen vil medføre byråkratisering og mindre effektiv bruk av ressursene. Det er som med de opprinnelige reglene ikke tvil om at dette vil ha en distriktsmessig slagside.
Forskriftsendringen har ikke berørt § 6-44-11 (1) b. denne regelen fremstår som lite tilpasset moderne konsulent og oppdragsarbeid. Det bør være mulig at bedrifter dekker reise til arbeidssted hos kunde også hvis oppdraget varer mer enn 14 dager sammenhengende uten at dette skal utløse skatteplikt for dekking av reise fra bedriften. At dekking av reise fra arbeidsgiver til og fra arbeidsplass er skattepliktig trekkes til det urimelige i forhold til dagens arbeidsformer - hvis f.eks. konsulentopphold helt andre steder i landet over lengre tidsrom medfører at arbeidsgiverdekking av reisen mellom kunde og hjem skal være skattepliktig.
Ønske om fornyelse og forenkling har stått sterkt i den politiske debatten, disse reglene virker motsatt. Det er også ønskelig med mer mobilitet blant arbeidstakere, kombinert med at man ikke ønsker fraflytting i distriktene. Skatteregler som dette bidrar til å gjøre dette dyrere, mer komplisert og fremstår som å straffe arbeidstakere som tar på seg belastningen det er å ha flere arbeidssteder.
En ny gjennomgang med målsetting å fjerne detaljreguleringene, se skatteåret under ett og tilpasse seg dagens arbeidsmønster er påkrevet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A)

Svar

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Finansdepartementet vedtok den 18. januar 2000 forskriftsbestemmelser om skattemessig klassifisering av reise som arbeidsreise eller yrkesreise, jf. Finansdepartementets skattelovforskrift § 6-44 B. Før innføringen av disse forskriftsbestemmelsene fantes det ikke egne lov- eller forskriftsregler for klassifiseringen av en reise som arbeidsreise eller yrkesreise. Ved klassifiseringen vurderte ligningsmyndighetene klassifiseringen ut fra en rekke momenter som hadde utviklet seg gjennom praksis. Klassifiseringen angår et stort antall skattytere, og departementet anså det som hensiktsmessig å fastsette mer klargjørende kriterier for grensen mellom arbeidsreise og yrkesreise. Forskriftsreguleringen av området har gjort regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig både for skattytere, arbeidsgivere og ligningsmyndigheter, noe som sikrer en mer ensartet behandling av skattyterne. Tatt i betraktning alle de ulike reisetyper forskriften skal dekke, er den ikke særskilt detaljert.
Etter forskriften er hovedregelen at reise mellom hjem og "fast arbeidssted" anses som arbeidsreise, mens reise mellom hjem og "ikke-fast arbeidssted" anses som yrkesreise. Videre er reise mellom faste arbeidssteder å anse som arbeidsreise, mens reise mellom fast og ikke fast arbeidssted er yrkesreise. Konsekvensen av at reisen klassifiseres som yrkesreise er at arbeidsgivers dekning av reisekostnadene ikke er å anse som skattepliktig inntekt, mens det motsatte er tilfelle dersom reisen klassifiseres som arbeidsreise. Årsaken til dette er at kostnader ved en arbeidsreise er å anse som private kostnader. I den grad skattyter får dekket private kostnader av sin arbeidsgiver, er denne dekningen å anse som skattepliktig lønn.
Etter vedtagelsen av forskriftsbestemmelsene har departementet mottatt henvendelser vedrørende forståelsen av enkelte av forskriftsbestemmelsene. På bakgrunn av dette fant departementet det hensiktsmessig å presisere og endre forskriften på enkelte områder, dels gjennom forskriftsendring av 22. november 2000 og dels gjennom retningslinjer for hvordan enkelte av bestemmelsene skal tolkes, jf. vedlagte kopi av brev av 24. november 2000 til Skattedirektoratet.
De forholdene som tas opp i representanten Solbergs spørsmål er blant de som var gjenstand for forskriftsendring og omtale i brevet til Skattedirektoratet.
Dette gjelder generelt problemstillinger knyttet til klassifiseringen av reise når skattyter arbeider på flere steder i samme arbeidsforhold. Etter den opprinnelige ordlyden i forskriften ble det oppfattet som uklart hvorvidt flere steder kunne anses som fast arbeidssted i samme arbeidsforhold. Ved forskriftsendringen av 22. november 2000 ble det klargjort at i tilfeller der skattyter innenfor det samme arbeidsforholdet arbeider på flere steder, skal som hovedregel bare det stedet hvor skattyter tilbringer det meste av arbeidstiden anses som fast arbeidssted. Ved vurderingen av hvilket av flere arbeidssteder som skal anses som fast, er det nødvendig å sammenligne hvor mye av arbeidstiden som er tilbrakt på de to stedene i en viss tidsperiode. Regelen innebærer at skattytere som for eksempel pendler en dag i uken til Bergen fra Oslo, og arbeider resten av uken i Oslo, vil få denne reisen klassifisert som yrkesreise.
I begrunnelsen for sitt spørsmål argumenterer representanten Solberg for at hele inntektsåret skal være grunnlag for vurderingen av hvilket arbeidssted som skal anses som fast. En slik regel vil imidlertid innebære at både arbeidsgiver og arbeidstaker først ved inntektsårets utløp vil ha oversikt over hvilket av flere steder som skal anses som fast arbeidssted med tilhørende arbeidsreiser, og hvilke som skal anses som ikke-fast arbeidssted, slik at reisen er å anse som yrkesreise, og eventuell dekning blir skattefri. I forskriften er derfor to-månedersperioder lagt til grunn for vurderingen av hvilket av flere arbeidssteder som skal anses som fast. Jeg anser det som lite aktuelt å foreta endringer i forhold til lengden på disse tidsperiodene nå.
Det følger av forskriften § 6-44-11 første ledd bokstav b at sted hvor skattyter arbeider sammenhengende i en periode på mer enn to uker skal anses som fast arbeidssted. Når skattyter i en sammenhengende periode av en viss varighet arbeider på ett og samme arbeidssted (og reiser daglig mellom hjemmet og dette stedet), får dette arbeidsstedet karakter av å være skattyters faste arbeidssted i denne perioden. Dette gjelder selv om vedkommende har et annet arbeidssted som anses som hans normale arbeidssted, i den forstand at det er der vedkommende arbeider resten av inntektsåret. Det er derfor naturlig at også dette stedet anses som fast arbeidssted. Det kan stilles spørsmål om hvor lang den sammenhengende perioden må være for at dette stedet med rimelighet skal kunne anses som fast arbeidssted. I forskriften er det satt som vilkår at denne perioden må overskride to uker. Etter mitt syn er dette vilkåret rimelig; når skattyter arbeider mer enn to uker på et arbeidssted, har vedkommende en slik tilknytning til dette stedet at det er naturlig å anse også dette stedet som fast arbeidssted. Reise mellom bolig og dette faste arbeidsstedet blir dermed å anse som arbeidsreise. Dersom skattyter på grunn av utførelsen av arbeidet må overnatte på arbeidsstedet, for eksempel hvor reiseavstanden er for lang til at daglig reise er hensiktsmessig, følger det nå av forskriften at reisen klassifiseres som yrkesreise.


2 vedlegg til svar:

Vedlegg 1.

Brev fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet: Endring av Finansdepartementets skattelovforskrift § 6-44 B og retningslinjer for tolkningen av enkelte av bestemmelsene i forskriften § 6-44 B. Referanse: 00/2472 SA KjL/KR. Datert: 24. november 2000. Undertegnet av Thorbjørn Gjølstad e.f., ekspedisjonssjef og Jon Tingvold, avdelingsdirektør.

Vedlegg 2.

Forskrift om endringer i forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring m.v. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14.

Fastsatt av Finansdepartementet 22. november 2000 med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 6-44.