Erna Solberg (H): Finansdepartementet har vedtatt endringer i forskriftene til skattelovens definisjon av arbeidssted for skatteytere som i samme arbeidsforhold arbeider på flere arbeidssteder. De nye reglene fjerner noen av verste utslagene av forskriftsendringene fra 1999, men forsatt vil regelverket gi urimelig ekstrabeskatning for personer som over lengre tidsrom må arbeide hos kunder eller andre avdelinger hos arbeidsgiver.
Vil statsråden på ny se på endring i regelverket til å avspeile et moderne arbeidsliv?
Begrunnelse
Forskriftsendringene i 1999 medførte øyeblikkelige reaksjoner fordi reglene medførte at arbeidstakere som hadde flere arbeidssteder i samme arbeidsforhold f.eks. regelmessig arbeidet en eller to dager i Oslo, ville få arbeidsgiverens dekking av reise mellom Bergen og Oslo tillagt inntekten og beskattet. Regningen kunne bli over 100 000 kroner i økt skatt. Det er åpenbart at dette medfører store kostnader for bedrifter som selvfølgelig ville møtt krav om kompensasjon lønnsmessig for sine ansatte, samtidig ville et slikt skatteopplegg være en ytterligere sentraliseringsfaktor både av jobber og arbeidskraft.
Saken ble av Tore Nordtun, Ranveig Frøiland og undertegnede for ett år siden tatt opp i den muntlige spørretimen overfor daværende finansminister Gudmund Restad som var enig i at utslagene hørtes urimelige ut og ville ta opp en fornyet gjennomgang.
Jeg antar at forskriftsendringene 22. november ble resultatet av denne gjennomgangen.
Slik regelendringene fremstår avhjelper det de skatteytere og bedrifter som regelmessig deler arbeidsuken eller arbeidsperiodene opp slik at ett sted fremtrer som hovedarbeidssted regelmessig. Når man har valgt å knytte periodene man "teller" arbeidsdager ved ulike arbeidssteder opp etter skattebetalingslovens 2 måneders bolker, skaper man nye grupper som rammes. I intensive perioder vil et helt annet sted enn faktisk hovedarbeidssted kunne fremtre som fast arbeidssted. Det blir mye å tjene på for både bedriftene og de ansatte å telle opp dager mot slutten av hver 2 måneders periode for å sikre seg mot å utløse skatteplikt. Skatteregelen vil medføre byråkratisering og mindre effektiv bruk av ressursene. Det er som med de opprinnelige reglene ikke tvil om at dette vil ha en distriktsmessig slagside.
Forskriftsendringen har ikke berørt § 6-44-11 (1) b. denne regelen fremstår som lite tilpasset moderne konsulent og oppdragsarbeid. Det bør være mulig at bedrifter dekker reise til arbeidssted hos kunde også hvis oppdraget varer mer enn 14 dager sammenhengende uten at dette skal utløse skatteplikt for dekking av reise fra bedriften. At dekking av reise fra arbeidsgiver til og fra arbeidsplass er skattepliktig trekkes til det urimelige i forhold til dagens arbeidsformer - hvis f.eks. konsulentopphold helt andre steder i landet over lengre tidsrom medfører at arbeidsgiverdekking av reisen mellom kunde og hjem skal være skattepliktig.
Ønske om fornyelse og forenkling har stått sterkt i den politiske debatten, disse reglene virker motsatt. Det er også ønskelig med mer mobilitet blant arbeidstakere, kombinert med at man ikke ønsker fraflytting i distriktene. Skatteregler som dette bidrar til å gjøre dette dyrere, mer komplisert og fremstår som å straffe arbeidstakere som tar på seg belastningen det er å ha flere arbeidssteder.
En ny gjennomgang med målsetting å fjerne detaljreguleringene, se skatteåret under ett og tilpasse seg dagens arbeidsmønster er påkrevet.