Skriftlig spørsmål fra Gunnar Kvassheim (V) til kulturministeren

Dokument nr. 15:179 (2000-2001)
Innlevert: 18.01.2001
Sendt: 19.01.2001
Besvart: 26.01.2001 av kulturminister Ellen Horn

Gunnar Kvassheim (V)

Spørsmål

Gunnar Kvassheim (V): I Aftenposten 16. januar d.å. kan en lese at flere kunstverk i gamle Rikshospitalet blir revet, og ikke tatt vare på, selv om de er bevaringsverdige. Det er åndsverkloven som regulerer slike forhold, § 49 sier at kunstneren skal varsles hvis dette er mulig.
Mener statsråden at loven er tilstrekkelig, eller bør den endres for å bevare kunsten som har varig verdi?

Begrunnelse

Det er viktig at vi verner et bredt spekter av kunst og kultur. Kunstverk som nå blir tilintetgjort ved riving av de gamle rikshospitalbygningene er to veggutsmykninger og et betongarbeid. Disse har man ikke funnet å kunne benytte seg av i de nye bygningene.
Når det gjelder andre former for kulturminnevern, kan myndighetene gå langt i å verne, både når det gjelder offentlig og privat eiendom.

Ellen Horn (A)

Svar

Ellen Horn: Åndsverkloven er etablert for å gi opphavsmenn enerett til å råde over fruktene av sin skapende innsats. Denne råderetten er kommet til uttrykk ved at loven gir opphavsmannen enerettigheter knyttet til utnyttelsen av verket sitt - enten det er snakk om kopiering/mangfoldiggjøring, som f.eks. ved bøker, eller visning eller fremføring, som for filmer, musikk etc. Opphavsmannen har også såkalte ideelle rettigheter, dvs. rett til å bli navngitt, og rett til å sette seg i mot at verket hans endres på en krenkende måte. Dette kan f.eks. ha betydning for verk som er inkorporert i bygninger, hvis eieren av bygget ønsker å gjøre bygningsmessige endringer som i realiteten endrer også kunstverket på en måte som krenker opphavsmannens kunstneriske anseelse eller egenart.
Uten særskilt avtale er det slik etter åndsverkloven at når opphavsmannen selger et eksemplar av sitt verk, gir han fra seg eiendomsretten, ikke opphavsrettighetene. Den som har overtatt eiendomsretten, står fritt til å selge eksemplaret videre eller gi det bort. Han disponerer fritt over det, så lenge han altså ikke fortrenger opphavsmannens lovbestemte utnyttingsrettigheter eller retten til å motsette seg krenkende endringer. Det betyr også at eieren - i mangel av eventuell særlig avtale - kan ødelegge eksemplaret han er eier av. Der det kun finnes ett eksemplar av verket, vil eierens råderett nødvendigvis gjøre verket mere sårbart for tap. En ødeleggelse kan være mer eller mindre godt begrunnet. I et tilfelle som vi nå har sett eksempel på i pressen, har verket vært bestilt for inkorporering i en bygningsmasse som nå er besluttet revet. Selv om en ødeleggelse av verket i forbindelse med rivingen vil kunne være svært beklagelig og uønsket av mange grunner, er ødeleggelsen ikke en overtredelse av noen opphavsrettslig enerett.
Åndsverkloven § 49 søker å bidra til en løsning som likevel ivaretar opphavsmannens interesser i slike situasjoner, uten at det gjøres større inngrep i eiendomsretten enn det som etter forholdene kan forsvares. Bestemmelsen innebærer at den som eier et originaleksemplar av et verk, må varsle opphavsmannen før eksemplaret ødelegges, slik at opphavsmannen har mulighet til eventuelt å demontere og bevare verket. Dette er en bestemmelse som såvidt jeg er kjent med går relativt langt i å beskytte opphavsmannens interesser i forhold til hva som er lovsituasjonen i de andre nordiske land og Europa for øvrig.
Etter det som er opplyst, er det i denne saken gitt varsel til opphavsmannen. Slik sett har eieren gjort det som er foreskrevet etter loven. Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å endre åndsverkloven på en slik måte at eieren av et originaleksemplar også skal ha en generell plikt til å bære det økonomiske ansvar for å bevare det eksemplaret kunstneren har overdratt til ham.
I de tilfeller der slik kunst bør bevares, må dette vurderes individuelt i hvert enkelt tilfelle. Enkelte kunstverk lar seg ikke ta ned uten at de blir ødelagt, andre er så store, eller har en form som gjør at de vanskelig kan lagres eller plasseres et annet sted. Jeg finner det meget vanskelig å skulle gi generelle retningslinjer for slik bevaring.
Det må også nevnes at det ikke uten videre vil være i kunstnernes interesser med lovbestemte inngrep i eiendomsretten på dette punkt ut over det som allerede er etablert i lovens § 49. Jeg ser det som udelt positivt at byggherrer legger vekt på kunstnerisk utsmykning som viktige ledd i sine byggeprosjekter. En utstrakt plikt til å bekoste demontering ved eventuelle bygningsmessige endringer, vil ikke nødvendigvis stimulere til slike bestillinger.