Ågot Valle (SV): Familien Zeenat og Tajul Islam fra Bangladesh har fått avslag på oppholds- og arbeidstillatelse. Deres sak reiser flere prinsipielle spørsmål. Begge er høyt utdannede og deres arbeidskraft trengs i Norge. Tajul er Bergens eneste morsmålslærer i bengali. Begge barna er født i Norge. Den eldste har lærevansker og trenger hjelp.
Mener statsråden det er rimelig at barn som har bodd i Norge i 7 år og har lærevansker ikke får fortsette å bo her, og er ikke kompetanse i bengali spesialistkompetanse som vi trenger?
Begrunnelse
Det ble stor oppmerksomhet rundt saka til Zeenat og Tajul Islam da statsminister Jens Stoltenberg møtte paret. Det var god grunn til å håpe at familien ville bli hørt etter den måte statsministeren møtte dem på. Flere miljø i Bergen har arbeidet for at familien skal få oppholds- og arbeidstillatelse, etter at Tajul har bodd her i 14 år. Begge har tatt høyere utdannelse i Norge. Zeenat har hovedfag i administrasjons- og organisasjonsvitenskap. Tajul er snart ferdig med sitt hovedfag i marinbiologi. Han har i tillegg fast ansettelse som Bergens eneste morsmålslærer i bengali. Tilleggsutdannelse er finansiert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fordi det er vanskelig å finne kvalifiserte morsmålslærere. Sett ut fra de 15 elevene som er avhengig av at han er tilgjengelig som morsmålslærer, og ut fra at kunnskap til flere språk er noe samfunnet profitterer på i en globalisert verden, må Tajuls kompetanse som morsmålslærer vurderes som spesialistkompetanse Norge trenger. I tillegg må det faktum at Zeenat og Tajul er utdannet i marinbiologi og offentlig administrasjons- og organisasjonsvitenskap veie tungt. Alt dette må vurderes som spesialistkompetanse som vi trenger, og som var grunnlaget for nye regler om at spesialister utenfor EØS-området lettere skal få arbeidstillatelse.
Barnas situasjon må veie tungt. Begge er født her og føler sterk tilknytning til Norge. Den eldste gutten er snart 7 år, og skulle dermed omfattes av den oppmykinga av regelverket som skjedde i 1998. Hva som likevel er viktigst er at han har lærevansker og trenger hjelp. Opphold må derfor vurderes ut fra Barnekonvensjonens artikkel 3 om at barnets beste skal komme i første rekke ved handlinger som berører barn. Det kan ikke være tvil om at konsekvensene av å bli sendt tilbake til Bangladesh og ikke lenger få den hjelpa som han nå får, vil bli store. Et minstemål må være en skikkelig undersøkelse av om han er sikret hjelp i Bangladesh, og konsekvensene av å sende et barn med lærevansker til et for han ukjent miljø.
Undertegnede er klar over at statsråden ikke kan instruere i enkeltsaker nå når disse sakene er lagt til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Men statsråden har likevel et ansvar for å se til at regelverket og Stortingets intensjoner blir fulgt. Derfor reiser denne saken prinsipielle spørsmål om ikke hensyn til barns beste og til samfunnets behov for spesialistkompetanse må veie tungt og vurderes nærmere.