Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:189 (2000-2001)
Innlevert: 24.01.2001
Sendt: 25.01.2001
Besvart: 01.02.2001 av kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): UDI har en rekke saker til behandling vedrørende norsk statsborger som har giftet seg med statsborger fra annet land. Når ekteskap inngås i land med visumplikt i forhold til Norge tar behandling av opphold, slik situasjonen er i dag, urimelig lang tid. Den av ektefellene som er norsk statsborger må vente i opptil et år før søknaden er ferdigbehandlet.
Hva vil statsråden gjøre for å forenkle saksbehandling i denne type saker, slik at ektefellene kan gjenforenes raskt?

Begrunnelse

Denne type saker skulle i all hovedsak være kurante saker for norske myndigheter å behandle, når lovlig ekteskap er inngått mellom partene og alle søknadspapirer er levert korrekt.
Utlendinger som gifter seg med norske borgere mens de oppholder seg i Norge, får i de fleste tilfeller lov til å oppholde seg her mens søknaden behandles. Det vil også være rimelig for de det her gjelder, og det er vel ingen grunn til at reglene for behandling av oppholdstillatelse for ektefelle skal være forskjellig avhengig av hvilket land den andre ektefelle kommer fra.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Utlendingsdirektoratet (UDI) er første instans ved behandling av en rekke søknader, herunder søknader om familiegjenforening. Saksbehandlingstidene for forskjellige typer søknader varierer over tid, bl.a. avhengig ressurssituasjonen, av antall søknader generelt og antall asylsøknader spesielt. Behandling av søknader om asyl har høyeste prioritet, og saksbehandlingstiden her er på vei ned. UDIs målsetting er å treffe vedtak innen fem uker etter at søkeren ankom asylmottak, forutsatt at det etter asylintervjuet ikke er behov for tilleggsopplysninger. Denne bevisste prioriteringen av asylsaker kan føre til at det tar lenger tid å behandle andre søknadstyper. Det er dessverre et faktum at saksbehandlingstiden for de fleste søknadskategorier for tiden er alt for lang. Jeg er derfor meget opptatt av å forenkle regelverk og prosedyrer som gjelder søknader om tillatelser til opphold og arbeid i Norge. Den primære målsettingen ved dette arbeidet er å få saksbehandlingstidene ned, samt å yte søkerne bedre service. For å få dette til, må alle sider av utlendingsregelverket vurderes. Dette betyr at vi blant annet må se på dagens regelverk når det gjelder fremsettelse av søknad, antall ledd i behandlingen, hvilket organ som bør behandle en søknad i første instans, samt om øvrige vilkår for tillatelse er hensiktsmessige i forhold til de målene vil ønsker å oppnå. Når det gjelder arbeidstillatelser spesielt, har jeg etablert en arbeidsgruppe på statssekretærnivå ledet av statssekretær Øystein Mæland i Justisdepartementet. Parallelt med denne gruppens arbeid pågår kontinuerlig arbeid i departementet med tanke på å forenkle dagens system. I motsetning til Mæland-gruppen ser vi i departementet på systemet generelt, og ikke bare på forhold som gjelder arbeidstillatelser. I denne forbindelse ser vi blant annet på spørsmålet om hvem som bør få adgang til å fremme søknad fra Norge.

Hovedregelen i utlendingsloven er som kjent at søknad om arbeidstillatelse og oppholdstillatelse må fremmes fra hjemlandet. Om søkeren reiser inn i Norge før tillatelse foreligger, blir søknaden avslått på formelt grunnlag. Med hjemmel i utlendingsloven er det i utlendingsforskriften gitt regler om visse unntak fra denne hovedregelen. Utlendingsdirektoratet er også gitt hjemmel til å gi retningslinjer om unntak. De personene som omfattes av unntakene har rett til å fremme søknad om tillatelse fra Norge, men har ingen automatisk rett til visum for å komme til Norge og nyttiggjøre seg denne retten. At det her er et skille mellom visumpliktige og visumfrie utlendinger, kan slå urimelig ut for visumpliktige ektefeller både til norske borgere og til de utlendinger med en oppholdstillatelse som i utgangspunktet gir grunnlag for at ektefellen skulle kunne søke om tillatelse fra Norge, dersom han eller hun allerede befant seg her.

Norge har visumplikt for de samme land som våre samarbeidspartnere i Schengen-samarbeidet. Visumsøknader fremmes i det alt vesentlige overfor våre utenriksstasjoner. Når en søknad om visum skal behandles, stilles det krav om dokumentasjon av formålet med oppholdet i Norge m.m. I tilfelle der en visumsøker sier at formålet med reisen er å gjenforenes med sin ektefelle i Norge vil det like fullt være nødvendig med dokumentasjon på at ekteskap foreligger, og å vurdere dokumentenes ekthet m.v. Det kan også være behov for å undersøke om søkeren er skilt fra en eventuell tidligere ektefelle, og at ekteskapet derfor er gyldig i henhold til norske regler. Uansett ovenstående, er det klart at praktiseringen av regelverket i enkelte tilfelle rammer ektepar svært urimelig, og dette er altså blant de forhold som vi har til vurdering med tanke på forenkling.