Svar
Sylvia Brustad: Når det gjelder spørsmålet om det er urimelig at søknadene resulterte i avslag, er dette vanskelig å ta stilling til uten å kjenne enkeltsakene, og vite hvordan avslagene er begrunnet. Det fremgår ikke av spørsmålet om utlendingene fikk avslag på formelt grunnlag, fordi de hadde fremmet søknad fra Norge, eller om de fikk avslag fordi de ikke fylte utlendingsforskriftens vilkår for tillatelse. Et avslag på realitetsbehandling av søknaden blir resultatet blant annet når forskriftens krav til arbeidsvilkår ikke er oppfylt, når utlendingen ikke har nødvendig kompetanse, eller når det av arbeidskraftmyndighetene blir ansett mulig å fylle stillingene ved innenlandsk arbeidskraft. Idet fiskeindustribedriften ønsket så mange som 20 personer, legger jeg til grunn for svaret mitt at det dreier seg om ufaglært arbeidskraft.
Det er i utgangspunktet ikke mulig å få arbeidstillatelse på grunnlag av et arbeidsforhold i Norge, om ikke utlendingen fyller ett av alternativene i utlendingsforskriftens bestemmelser om innvandringsregulerende vilkår. Når det gjelder ufaglærte arbeidstakere er det da som hovedregel én bestemmelse som er aktuell, og det er den som hjemler den såkalte sesongarbeidstillatelsen. Sesongarbeidstillatelsen gis til utlending som skal arbeide i inntil tre måneder innen typisk sesongregulert virksomhet eller i forbindelse med ordinær ferieavvikling. Etter endringen av denne bestemmelsen fra 1. april 2000 kan sesongarbeidstillatelse gis hele året, mens det tidligere bare var mulig fra 15.mai - 31.oktober. Om fiskeindustrien er sesongpreget, skulle det være mulig å få tre måneders tillatelse på bakgrunn av denne bestemmelsen, om arbeidsbehovet ikke kan dekkes ved innenlandsk arbeidskraft. Jeg vil for øvrig bemerke at jeg har inntrykk av at flere fiskeforedlingsbedrifter har vært tilfreds med asylsøkere som arbeidstakere. Disse gis som hovedregel midlertidig arbeidstillatelse når de registrerer seg som asylsøkere, og kan arbeide frem til søknaden om asyl er endelig avgjort.
Det er dessverre et faktum at saksbehandlingstiden for de fleste søknadskategorier for tiden er alt for lang. Jeg ønsker derfor å forenkle regelverk og prosedyrer som gjelder søknader om tillatelser til opphold og arbeid i Norge. Den primære målsettingen ved dette arbeidet er å få saksbehandlingstidene ned, samt å yte søkerne bedre service. For å få dette til, må alle sider av utlendingsregelverket vurderes. Dette betyr at vi blant annet må se på dagens regelverk når det gjelder fremsettelse av søknad, antall ledd i behandlingen, hvilket organ som bør behandle en søknad i første instans, samt om øvrige vilkår for tillatelse er hensiktsmessige i forhold til de målene vil ønsker å oppnå. Når det gjelder arbeidstillatelser spesielt, har jeg etablert en arbeidsgruppe på statssekretærnivå ledet av statssekretær Øystein Mæland i Justisdepartementet. Denne arbeidsgruppens mandat er blant annet hvordan man bedre kan legge til rette for økt rekruttering av faglært arbeidskraft fra utlandet. Helt konkret kan det nevnes at det vurderes å gjennomføre ordninger med generelle retningslinjer når det gjelder vurdering av om stilling kan besettes ved innenlandsk arbeidskraft, istedenfor at dette skal vurderes individuelt i den enkelte sak, noe som bidrar til å forlenge saksbehandlingstiden.
Når det gjelder ufaglært arbeidskraft antar jeg at det også er ubrukte arbeidskraftressurser på det innenlandske markedet.
Parallelt med Mælandsgruppens arbeid pågår kontinuerlig arbeid i departementet med tanke på å forenkle dagens system.
Stortinget besluttet ved lov av 30. april 1999 nr. 22 om endringer i utlendingsloven å opprette Utlendingsnemnda. Ved denne beslutningen ble ansvaret for enkeltsaker flyttet ut av departementet. Samtidig besluttet Stortinget å gjøre endringer i departementets instruksjonsadgang, slik at departementet etter lovens ikrafttredelse 01.01.2001 verken kan instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker. Dette er i dag situasjonen både i forhold til Utlendingsdirektoratet og den nyopprettede Utlendingsnemnda. Statsråden kan dermed ikke ta stilling i enkeltsaker lenger. Dette innebærer, med andre ord, at jeg ikke vil ta noe initiativ for å be om at UDI vurderer ovennevnte saker på nytt.