Skriftlig spørsmål fra Vidar Kleppe (FrP) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:236 (2000-2001)
Innlevert: 20.02.2001
Sendt: 20.02.2001
Besvart: 28.02.2001 av landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen

Vidar Kleppe (Uav)

Spørsmål

Vidar Kleppe (FrP): Kan landbruksministeren garantere norske forbrukere at norske kyllinger er fri for de velferdsproblemer som er dokumentert i Sverige og resten av Europa, og at norsk dyrevernlov således blir overholdt på dette punkt?

Begrunnelse

I Sverige er det nettopp avdekket at en stor andel av alle slaktekyllinger lider av benfeil. De vanligste benfeilene er leddproblemer, og disse påfører dyrene så store smerter at bare 36,5 % av kyllingene klarer å bevege seg normalt. EUs veterinære komité publiserte i mars 2000 en rapport som gjennomgår all tilgjengelig forskning om slaktekylling. Rapporten konkluderte med at "benfeil er en rekke andre velferdsproblemer hos slaktekylling, bl. a. hudlidelser, akutt hjertestans, luftveislidelser og konstant sultfølelse. Rapporten fastslår at velferdsproblemene i stor grad er knyttet til selektert avl, som har fokusert alt for sterkt på rask tilvekst. Nyere forskning viser også at kyllingene opplever sterke smerter i beina når de blir hengt opp på slaktelinjen. Det genetiske materialet er likt i Europa, fordi avlen styres av internasjonale avlsfirmaer. Også oppdrettsbetingelsene og opphengingen på slaktelinjen foregår i all hovedsak på samme måte over hele Europa. Dette betyr at de problemene som europeisk forskning dokumenterer, etter all sannsynlighet finnes i Norge også. Norsk dyrevernlov bestemmer at avl som gjør dyret uskikket til å utføre normal adferd, og som påfører dyret unødig lidelse, er forbudt. Statens dyrehelsetilsyn er nå inne i avsluttende fase med arbeidet til ny fjørfeforskrift, men ingen av disse spørsmålene er likevel forsøkt regulert i forskriften.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Slaktekyllingproduksjonen i Norge bygger på de samme genetiske linjene som i de fleste andre land i Europa, herunder Sverige. Det vil si at det er store internasjonale firmaer som driver dette avlsarbeidet. Det er ikke lenger noen nasjonal avl på slaktekylling i Norge, og det er vanskelig å se for seg at det på nytt vil kunne etableres norsk avl som kan ta opp konkurransen med det importerte avlsmaterialet.

I Sverige har det vært en omfattende vitenskapelig undersøkelse av slaktekylling som har avdekket mange problemer i produksjonen. I Norge er det ikke, det jeg kjenner til, gjennomført tilsvarende undersøkelser vedrørende forekomsten av problemer med bein, kartlegging av bevegelsesmønster og hudkvalitet hos slaktekylling. Det er imidlertid viktig å være klar over at ikke bare dyras genetiske status, men også miljø og fôring har stor betydning for dyras velferd.

Tilsyn i kyllingoppdrett etter dyrevernloven medfører praktiske problemer pga. det store dyretallet i den enkelte besetning. Informasjon fra Statens dyrehelsetilsyn tyder imidlertid på at tilstanden i Norge ikke er slik som undersøkelsen har avdekket i Sverige.

Dette kan bl.a. ha å gjøre med den korte framfôringstida i Norge, som medfører lette og unge dyr som ikke rekker å vise en del av de skadene vi kan se i andre europeiske land. Dette har sammenheng med det norske markedets etterspørsel etter kylling på ca 900 g råvekt.

Forholdene per i dag, og utviklingen fra tidligere år kan følges gjennom slaktestatistikken ved kjøttkontrollen. Dødeligheten for norsk slaktekylling går stadig ned, og var i gjennomsnitt for år 2000 3,1 % fra 0 - 32,3 dagers alder, som er en gjennomsnittlig slaktealder her i landet. Norsk statistikk fra slakteriene viser at utviklingen helsemessig er positiv, og at andelen kassasjoner ved kjøttkontrollen på slakteriet i år 2000 var kun 0,01% for beinlidelser og 0,03% for hudlidelser. Luftveislidelser sees nesten aldri. Totalt ble 0,87 % dyr kassert på grunn av sykdomsrelaterte forhold, de fleste kassasjonene skyldes tarminfeksjoner og følger av dette. Disse tallene inkluderer ikke dyr med mindre ytre skader, skader som i hovedsak oppstår ved opplasting og inntransport til slakteriene. Tallene signaliserer imidlertid at andelen slaktekyllinger med dårlig velferd underveis i produksjonsperioden er svært lav her i landet.

Oppdrett av slaktekylling er en intensiv produksjonsform. Kravet til tilvekst, fôrutnyttelse og kostnadseffektivitet gjør at produksjonen er meget sårbar. Dette er derfor problemstillinger som myndighetene og næringen tar på alvor og som det må arbeides med i flere sammenhenger for å motvirke en negativ utvikling. Forslag til ny fjørfeforskrift som nå har vært på høring, regulerer en rekke forhold som er av stor betydning for dyrevelferden i fjørfekjøttproduksjonen, bl.a. krav til daglig tilsyn, dyretetthet, ventilasjon, luftkvalitet, fôring, troplass, synkronisert hvile gjennom mørkeperioder samt fraskillelse/avliving av sjuke/skadde dyr.

Norsk fjørfenæring arbeider i samarbeid med andre husdyrorganisasjoner i disse dager med en handlingsplan for dyreomsorg som inneholder en rekke av de samme elementer. Denne handlingsplanen skal legges fram til sommeren.

I tillegg tas det sikte på å legge fram en stortingsmelding om dyrevelferd i løpet av 2002, der ulike sider ved alt dyrehold vil bli vurdert.

Det er viktig at vi fokuserer på disse forholdene slik at vi kan opprettholde en norsk produksjon av slaktekylling her i landet innenfor de etiske krav som dyrevernloven setter. I motsatt fall kan vi kunne komme i den situasjon at slaktekylling må importeres fra andre land med lavere dyrevernmessig standard, og der dyrematerialet er det samme som det vi bruker her i landet.