Skriftlig spørsmål fra Terje Johansen (V) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:326 (2000-2001)
Innlevert: 05.04.2001
Sendt: 06.04.2001
Besvart: 18.04.2001 av barne- og familieminister Karita Bekkemellem

Terje Johansen (V)

Spørsmål

Terje Johansen (V): Dagens lovgivning når det gjelder bevisførsel for farskap kan synes foreldet. Reglene sier at en mor kan nekte å gi tillatelse til DNA-test uten at det får rettslige konsekvenser, mens en utpekt far ikke kan nekte å bli DNA testet. Det sies at dette er til barnets beste, noe som synes underlig i dagens åpne samfunn.
Mener statsråden reglene for å påvise farskap er i tråd med ny teknologi og moderne rettsoppfatning?

Begrunnelse

Testene som ble brukt til å påvise farskap var heller upålitelige før DNA-testene kom. Det var trolig svært stigmatiserende for et "uekte" barn å være med i en prosess der farskap stod i fokus.
I dagens samfunn har dette endret seg, og det kan synes unødvendig å idømme noen farskap. All erfaring tilsier dessuten at barn synes det er viktig å vite hvem som er biologiske foreldre.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Innledningsvis vil jeg rette oppmerksomhet mot barneloven § 11 som gir hjemmel for at moren og den eller de som kan være far til barnet gir forklaring og kan pålegges blodprøve for DNA-analyse. Også barnet kan pålegges blodprøve.

Det følger videre av barneloven § 24 at retten kan beslutte å granske blodtypen hos moren, barnet og hver mann som er part i saken. Dersom disse ikke avgir blodprøve frivillig, kan retten fastsette tvangsbot som løper fram til blodprøven blir avgitt. Retten kan istedenfor tvangsbot, bestemme at vedkommende kan hentes av politiet og framstilles for lege for blodprøvetaking. Reglene om hvem som kan pålegges å avgi blodprøve og hvilke tvangsmidler som kan benyttes gjelder både for moren, barnet og de som er oppgitt som fedre.

Rettsmedisinsk institutt gikk i 1992 helt over til å benytte DNA-analyser av blodprøver i farskapssaker. Ot.prp. nr. 56 (1996-97) inneholdt flere forslag til endringer i barnelovens kapitler om farskap, som nettopp var begrunnet med den analysemetoden som nå benyttes i alle norske farskapssaker. Disse forslagene ble vedtatt, jf. Innst. O. nr. 100 (1996-97).

Jeg vil redegjøre kort for barnelovens regler om farskapsfastsettelse. Juridisk farskap til et barn fastsettes som oftest enten som følge av morens ekteskap eller fordi barnets far uten videre erkjenner farskap til barnet. Det offentlige har ansvar for å fastsette farskap til et barn når dette ikke følger av ekteskap eller erkjennelse. I slike tilfeller blir partene som oftest pålagt å ta blodprøver for å fremskaffe bevis for det biologiske farskapet. Blodprøvene sendes Rettsmedisinsk institutt, Universitet i Oslo for DNA-analyse. Privatpersoner som ønsker en utredning av farskap uten å involvere det offentlige kan rekvirere analyser fra Rettsmedisinsk Institutt, dersom alle parter er enige om det.

Når en mann blir utpekt som far kan han erkjenne farskapet. Hvis han ikke erkjenner farskapet skal saken sendes fylkestrygdekontoret. Partene vil da som oftest bli pålagt å ta blodprøver som sendes til DNA-analyse. Dersom en av partene, eller begge nekter blir saken oversendt til domstolene. Domstolen kan avsi kjennelse for tvangsavhenting til blodprøve. Det samme gjelder i de tilfellene der en mann ønsker å erkjenne farskapet, men barnets mor ikke godtar denne erkjennelsen. Har dette barnet en far, må den som påstår han er far i dette tilfelle reise sak om endring av farskapet for domstolene. Loven inneholder tidsfrister for saksanlegg.

Der farskapet er fastsatt ved erkjennelse eller følger av ekteskap, kan hver av foreldrene reise endringssak for domstolen, dersom vedkommende legger frem nye opplysninger som tyder på at en annen kan være far til barnet. Slike saker må reises innen ett år etter at vedkommende ble kjent med opplysningene. Retten kan gjøre unntak fra ett-års fristen når særlige grunner taler for det. Retten tar så stilling til om det etter de fremlagte opplysninger skal pålegges blodprøver av alle tre.

Dersom farskapet tidligere er fastsatt ved dom, gjelder tvistemålslovens gjenopptakelsesregler. Det vil si at gjenopptakelse kan kreves når det foreligger et nytt bevis som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Begjæringen må settes frem innen tre måneder etter at vedkommende har fått vite om det nye beviset.

Tradisjonelt sett har det i farskapssaker vært størst behov for å innhente blodprøver av mulige fedre. Loven gir imidlertid også regler om at fastsetting av farskap kan skje mot morens vilje, og gir hjemmel for å tvangspålegge blodprøver i tilfeller der det er behov for DNA-analyse.

Jeg er til enhver tid villig til å vurdere endringer i lovverket i fall det kan reises tvil om loven er til barnets beste. Dersom det skulle være aktuelt å gjøre endringer, vil dette tidligst kunne skje i forbindelse med den varslede gjennomgangen av barneloven.