Steinar Bastesen (TF): Denne vår har mange vært opptatt av sikkerhet langs kysten. Det har vært diskutert ulike tiltak for å øke sikkerheten.
Er det slik å forstå at Kystverket - i motsetning til andre offentlige forvaltninger - er unntatt EØS-regelverket og lov om offentlige anskaffelser, og hva er egentlig begrunnelsen for å kunne kalle etableringen av basestasjoner for U/AIS for et utviklingsprosjekt?
Begrunnelse
I en artikkel i Aftenposten 6. juni då. beskrives løsninger for U/AIS som er utviklet av Seatex i Trondheim. Dette firmaet er nylig kjøpt opp av Kongsberg-gruppen. Av artikkelen fremgår det at Kystdirektoratet nå har et godt samarbeid med produsenten av det norske utstyret. Og Kystdirektøren uttaler at det arbeides med å få til et offentlig utviklingsprosjekt for å bygge ut basestasjoner for systemet langs kysten. Han uttaler videre at det er viktig at utstyret er utprøvd grundig, før det tas i bruk.
Anskaffelser som gjøres av det offentlige reguleres strengt av rent nasjonale bestemmelser. I tillegg foreligger det bestemmelser basert på EØS-avtalen. I disse bestemmelsene fremgår det blant annet at anskaffelser som overskrider et gitt beløp i hovedsak skal baseres på en anbudskonkurranse. Det finnes imidlertid unntak for Forsvarsanskaffelser.
Av artikkelen fremgår det at en skipsterminal vil koste mer enn 100 000 per stk, og en terminal for bruk på land vil koste noe mer. Så langt viser beregninger at det vil koste langt over 10 mill. NOK å bygge ut et nett med basestasjoner. Dette innebærer at totalanskaffelsen for staten overskrider den satte minimumsgrensen.
Regelverket gir unntak for forsknings- og utviklingsprosjekter. Produksjon, dvs. ikke nyutvikling, pågår i en rekke land. Blant annet i Sverige, hvor U/AIS ble oppfunnet, og en rekke land innen EU. Det virker derfor noe underlig å benevne etableringen av et U/AIS nett i Norge for et utviklingsprosjekt.
Av de samme reglene fremgår det at bedrifter som bistår med utarbeidelse av kravspesifikasjoner eller lignende i en forberedende fase, skal diskvalifiseres som anbydere. Kystverkets lefling med Kongsberg-gruppen virker noe uheldig da det allerede kan ha medført at norsk industri faktisk er ekskludert fra konkurransen.
Slik saken nå foreligger synes det som om Kystverket og Kongsberg-gruppen søker å utnytte smutthull i lov om offentlige anskaffelser og EØS-regelverket ved å kalle anskaffelsen et utviklingsprosjekt. Det har kommet meg for øret at dette visstnok også skal ha skjedd tidligere. Denne lite profesjonelle fremgangsmåten bekrefter, ved siden av at Kystverket ikke har den nødvendige kompetanse for å bedrive overvåking langs kysten, at denne anskaffelsen bør ivaretas av Forsvaret.