Skriftlig spørsmål fra Johan J. Jakobsen (Sp) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:444 (2000-2001)
Innlevert: 08.06.2001
Sendt: 08.06.2001
Besvart: 15.06.2001 av miljøvernminister Siri Bjerke

Johan J. Jakobsen (Sp)

Spørsmål

Johan J. Jakobsen (Sp): I henhold til Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni,1977, kan kommunene ved forskrift gi adgang til landing og start med luftfartøy på bestemte steder i utmark og vassdrag, begrenset til bestemte formål. Ulik tolkning av lov og regelverk fører til en utilsiktet ulik praktisering i kommunene. Bl.a. er det eksempler på at kommuner som deler samme vassdrag ikke har samkjørte regler. Ifølge rundskriv T-1/96 gis det uttrykk for at regelverket bør bli mer ensartet.
Vil statsråden ta initiativ til retningslinjer som kan følge opp intensjonene i T-1/96 på en bedre måte?

Begrunnelse

Med de avstander og den geografi vi har i Norge er bruk av sjøfly, og delvis skifly, et viktig supplement til andre transportmidler. Det er bred politiske enighet om at motorisert ferdsel i utmark og vassdrag skal reguleres og at den enkelte kommune skal kunne fastsette egne forskrifter for å kunne gi dispensasjon fra hovedregelen om forbud mot slik ferdsel. En slik delegering innebærer selvsagt at praksis kan bli noe ulik fra kommune til kommune. Det har imidlertid neppe vært lovgivernes hensikt at praksis er så forskjellig som tilfelle er i dag. Mye tyder på at den ulike praksis har sammenheng med ulik fortolkning av lov og regelverk; at ulikhetene m.a.o. ikke er tilsiktet eller ønsket.
Den ulike praksis og den usikkerhet som følger av den, innebærer at den fornuftige bruk av dispensasjonsadgangen som loven forutsatte i forbindelse med nyttige formål, fører til at disse flyenes potensiale som supplerende transportmiddel ikke blir utnyttet. Det kan i sin tur føre til at de lokale ressursene i distriktene ikke blir godt nok utnyttet. Dagens praksis skaper dessuten unødig usikre rammebetingelser for de personer som driver denne begrensede virksomheten i Norge.
Ifølge rundskriv T-1/96 ønsker også departementet et mer ensartet regelverk. Det synes allikevel som om lovens dispensasjonsadgang praktiserer på en måte som er i strid med dette ønsket. Det finnes bl.a. eksempler på at kommuner som sogner til samme vassdrag ikke samordner sine forskrifter.
BSL - C , (Bestemmelser for sivil luftfart, sertifikatbestemmelser, sjøflybilag) fastsetter at en pilot som skal fly på ferskvann og i fjellet skal ha hatt trening i slike operasjoner. Dagens situasjon fører også til at en godkjent flyskole blir hindret i å utdanne nye piloter.
Mot denne bakgrunn ber jeg statsråden om å se nærmere på dagens praksis når det gjelder dispensasjon fra den angjeldende lov, og vurdere muligheten for en endring i retningslinjene som kan innebære en praksis som samsvarer bedre med lovens intensjoner, og som også gjør det mulig å utdanne nye piloter til denne virksomheten i samsvar med gjeldende bestemmelser.

Siri Bjerke (A)

Svar

Siri Bjerke: Start og landing med luftfartøy i utmark og vassdrag reguleres av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977. Utgangspunktet i lovens § 3 er at slik motorferdsel er forbudt med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i lov. Slik ferdsel kan være hjemlet i lovens § 4, forskrift i medhold av lovens § 5 a) eller enkeltvedtak i medhold av dispensasjonsbestemmelsen i lovens § 6.

Et avgjørende kriterium er at motorferdselen skal ha et nytteformål. Lovens § 4 angir ferdselsbehov av så stor samfunnsmessig viktighet at søknad ikke er nødvendig. Når det gjelder kommunale forskrifter og enkeltvedtak etter dispensasjonsbestemmelsen er det opp til den enkelte kommune på bakgrunn av rammer gitt i loven og retningslinjer til loven å bestemme om kravet til nytteformål kan ansees oppfylt vurdert opp mot skadevirkningene.

Selv om kriteriet om nyttebehov og hensynet til naturen er vurdert og funnet innenfor rammen av hva det kan gis dispensasjon/forskrift til, har kommunen ingen plikt til å tillate landing/start med luftfartøy. Det er kommunen som har avgjørelsesmyndigheten og om tillatelse skal gis vil være avhengig av et såkalt "fritt forvaltningsmessig skjønn"

Det følger allerede av utgangspunktet at motorferdsel er forbudt og at dispensasjon bare skal gis i "særlige tilfeller". Slik loven er formulert kan en derfor vanskelig si at en kommune holder en strengere praksis enn tilsiktet fra lovgiver. Tilsvarende er det opp til kommunen å vedta forskrifter. Dersom en kommune ikke vedtar slike forskrifter kan det vanskelig sies å være i strid med lovgivers intensjoner.

Miljøverndepartementet har i rundskriv T-1/96 understreket betydningen av at det skjer en viss samordning over kommunegrensene, spesielt der hvor ferdsel med motorfartøyer på innsjø og vassdrag skjer over kommunegrensene og der hvor ferdselen med motorkjøretøyer følger traseer som krysser kommunegrenser. Noe tilsvarende er ikke nevnt under omtalen av landing og start med luftfartøy, idet det antas at det i slike tilfelle er tale om mer avgrensede områder. Men det vil selvsagt væren en fordel om kommunene samrår seg også i tilfeller der en kommune ønsker å vedta forskrift om landing og start med luftfartøy på innsjø som strekker seg over mer enn en kommune.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) gjennomfører en forsøksordning hvor målsettingen er å knytte reglene i motorferdselloven til planprosessene i plan- og bygningsloven, for slik å få en mer demokratisk og effektiv behandling av motorferdselsaker.

Som et supplement til forsøksordningen bør det fokuseres på regional samordning av kommunale vedtak. Det kan f. eks. gis en større mulighet til kommunal samordning ved at motorferdsel tas opp som et tema i fylkes- eller fylkesdelplaner.

Jeg har så langt ikke registrert noe stort behov for utdypende retningslinjer fra Miljøverndepartementet når det gjelder å få til ensartede regler i kommunene om landing og start med luftfartøyer. Jeg vil likevel undersøke om et slikt behov er tilstede. Departementet har ellers hjemmel i motorferdsellovens § 9 til å gi bestemmelser om samarbeid mellom to eller flere kommuner om regulering av ferdsel som må samordnes over kommunegrensene.

Jeg viser for øvrig til at Miljøverndepartementet nå arbeider med å legge til rette for en betydelig overføring av miljøvernoppgaver til kommunene. I denne sammenheng vil det generelt bli pekt på behovet for interkommunal samordning der oppgavene tilsier det.