Skriftlig spørsmål fra Ågot Valle (SV) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:460 (2000-2001)
Innlevert: 12.06.2001
Sendt: 13.06.2001
Besvart: 19.06.2001 av barne- og familieminister Karita Bekkemellem

Ågot Valle (SV)

Spørsmål

Ågot Valle (SV): Som følge av trekk i rammetilskuddet til fylkeskommunene etter økning av kommunenes betalingsplikt for barn som tas hånd av fylkesbarnevernet, får Vestfold Fylkeskommune et inntektstap på 5 millioner kroner i år. Fylker som har satset på desentralisert fosterheimstjeneste og færre barn i institusjon sammenliknet med gjennomsnittet, blir økonomisk straffet. Fylket må som følge av dette redusere tilbudet til utsatte grupper.
Vil statsråden sørge for at Vestfold får kompensert for inntektstapet?

Begrunnelse

Da Stortinget sluttet seg til forslaget om at kommunene skulle betale mer for barn som tas hånd av det fylkeskommunale barnevernet, ble det ikke gjort rede for at fylkeskommunene skulle få et trekk i rammetilskuddet ut fra gjennomsnittstall. Det er klart urimelig at fylker som har gjort den jobben vi har bedt dem om, nemlig i større grad å satse på desentralisert fosterheimsplassering og andre lokale tiltak som reduserer behovet for plassering i institusjoner, skal straffes for det. For Vestfold Fylkeskommunes del er det ingen trøst at dette vil jevne seg ut etter 5 år når kriteriene i inntektssystemet slår inn. 5,2 millioner i tapte inntekter i forhold til det fylket hadde grunn til å forvente, kommer i tillegg til en dårlig fylkesøkonomi, og det er barn med særlige behov for oppfølging og omsorg som må lide. På vegne av SV oppfordrer jeg Statsråden til å rydde opp slik at Vestfold Fylkeskommune kan få en kompensasjon.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Det framkommer i framstillingen til stortingsrepresentant Ågot Valle at Vestfold fylkeskommune har hatt et inntektstap på fem millioner kroner i år på grunn av økningen av den kommunale egenandelen og at tjenestetilbudet for barn og unge av denne grunn må reduseres.
Regjeringen økte den kommunale egenandelen for kommunenes bruk av fylkeskommunale barneverntiltak fra 11 000 kroner per barn per måned til 22 000 kroner fra 1. januar 2001. Endringen er anslått å gi en merutgift for kommunene på 343,2 mill. kroner. Når det gjelder barn og unge som mottar behandling etter MST (multisystemisk terapi) og asylsøkende umyndige flyktninger opprettholdes den kommunale egenandelen på 11 000 kroner per barn per måned. Jeg viser til kommuneproposisjonen og til statsbudsjettet. Bakgrunnen for at Regjeringen ønsket en heving av den kommunale egenandelen var bl. a at fylkeskommunene og Kommunenes sentralforbund ved flere anledninger har tatt opp med departementet behovet for å øke kommuneandelen ved fylkeskommunale barneverntiltak. Institusjonstiltakene har hatt en sterk kostnadsøkning de siste årene og ligger i dag i gjennomsnitt på over 800 000 kroner per plass per barn.
Jeg mener det er viktig å stimulere til lokale løsninger der hvor dette er riktig og en heving av satsen kan understøtte en slik utvikling. I denne sammenheng må jeg understreke at satsen for MST (multisystemisk terapi) er beholdt på 11 000 kroner per barn per måned nettopp for å stimulere til lokalbaserte tiltak og for å unngå framtidige kostnadskrevende institusjonsplasseringer.
For å bestemme reduksjonen av de statlige overføringene til fylkeskommunene, har departementet valgt å legge til grunn det antall barn og unge som per 31. desember 1999 var i institusjon, forsterket fosterhjem, bokollektiv eller lignende. For tiltakene er det fylkeskommunene som dekker hoveddelen av kostnadene, d.v.s ut over kommunenes egenandel.
Per 31. desember 1999 viste tall fra Statistisk sentralbyrå at det var registrert 2942 barn med slike barneverntiltak.
Forsterkede fosterhjem er det eneste tiltaket som kan koste under 22 000 kroner per måned (som er den nye egenandelssatsen). Dette vil være alt fra 12 000 - 13 000 kroner per måned og oppover. I utregningen har vi derfor skjønnsmessig justert ned antall barn og unge fra 2 942 til 2 600 for å korrigere for at kostnadene for en del av disse tiltakene er under 22 000 kroner per måned. Endringen er anslått å gi en merutgift for kommunene på 343,2 mill. kroner. Dette er beløpet som skal trekkes ut fra de statlige overføringene til fylkeskommunen og føres over til kommunene. For å forenkle beregningen av fordelingen av reduksjonen mellom fylkeskommunene, er det lagt til grunn det totale antall barn og unge som var under omsorg per 31.12.1999 i hvert fylke. Den kommunevise fordelingen tar utgangspunkt i de fylkesvise rammer og er forholdsmessig fordelt til kommunene etter antall innbyggere 0 - 17 år i den enkelte kommune.
Departementet har valgt en beregningsmåte basert på objektive kriterier og tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er umulig å beregne eksakte kostnader uten å gå inn i hver enkelt sak. Dette ville ha representert et betydelig arbeide, da statistikken i dag ikke innehar detaljer om dette på kommunenivå. Vi har vært nødt til å finne balansepunktet mellom eksakte beregninger og det som er administrativt håndterbart. Departementet vil også bemerke at variasjonene i kostnadene på tiltakene varierer over tid og fra sak til sak.
Det har vært løpende kontakt med Kommunal- og regionaldepartementet i forbindelse med denne saken og det har vært enighet om å legge til grunn en mest mulig enkel beregning i forbindelse med økningen av den kommunale egenandelen. En av grunnene er at fordelingsnøkkelen i inntektssystemet vil slå ut slik at de faktiske kostnader ved plassering betyr mindre og mindre. I denne sammenheng må det opplyses om at størrelsen på trekket fra fylkeskommuner og omfordelingen til kommunene gradvis vil tilpasse seg de objektive kriteriene i inntektssystemet. Om fem år vil midlene være fordelt etter inntektssystemets kriterier (20 pst. tilpassing for hver år fra 200 ). Overføringene til kommunene og fylkeskommuner vil være bestemt 100 pst. av disse kriteriene etter fem år.
Vi kan se at det for Vestfold fylkeskommune er mindre grad av samvariasjon mellom faktiske utgifter og den fordelingsnøkkelen som er valgt. For Vestfold kan det se ut som om de har en større andel barn i ordinære fosterhjem enn barn med forsterkningstiltak og barn i institusjon.
Jeg vil understreke at beregningen ikke kan gi fylkeskommuner og kommuner en nøyaktig kompensasjon som følge av fordoblingen av den kommunale egenandelen. Fordelingsnøkkelen tar ikke utgangspunkt i de faktiske kostnader ved plasseringer av barn og unge, men er en fordeling av midler mellom kommuner og fylkeskommuner basert på tilgjengelig statistiske opplysninger.
Hvordan Vestfold fylkeskommune rent faktisk økonomisk faller ut i denne overgangsperioden er ikke mulig å beregne eksakt. Det vi vet er at kommunene i langt større grad må overta det økonomiske ansvar for barn under omsorg. Dette fordi de fleste fosterhjem har kostnader under 22 000 kroner per barn per måned. Vi vet også at antall barn i fylkeskommunale tiltak varierer fra år til år og at dette påvirker kostnadene for fylkeskommunene. Hvordan dette utvikler seg for Vestfold fylkeskommune i 2001 og de påfølgende år er derfor usikkert. Likeledes er det en utvikling på gang hvor det er igangsatt langt flere lokalbaserte tiltak enn tidligere, bl.a. MST (multisystemisk terapi). Samlet sett er de økte overføringene til kommunene i Vestfold på samme nivå som reduksjonen til Vestfold fylkeskommune.
Det trekket som nå er foretatt i fylkeskommunene er en konsekvens av at kommunene nå må ta en større del av betalingen, mens fylkeskommunene vil få et tilsvarende mindre betalingsansvar. Dette er i tråd med å styrke kommunens ansvar som en førstelinjetjeneste og et incitament til å utvikle lokalbaserte tiltak i egen kommune.