Skriftlig spørsmål fra Odd Einar Dørum (V) til kirke-, utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:512 (2000-2001)
Innlevert: 28.06.2001
Sendt: 29.06.2001
Besvart: 10.07.2001 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Trond Giske

Odd Einar Dørum (V)

Spørsmål

Odd Einar Dørum (V): I et møte med friskoleorganisasjonene 15. juni 2001 uttalte departementet at "minoritetsspråklige elever ved private skoler faktisk har frasagt seg retten til nødvendig språkopplæring som de ville vært berettiget til som elever i kommunale skoler".
Mener statsråden at denne lovtolkingen er i samsvar med de rettigheter som skal følge elever i norske skoler - uavhengig av skoleeier?

Begrunnelse

Privatskoleloven skal gjøre det mulig for foreldre å velge annen skole for sine barn enn det skoletilbudet kommunen tilbyr. Om det har vært uenighet om deler av privatskoleloven, særlig om spørsmål som knytter seg til finansieringsspørsmål, har det ikke tidligere vært noen uenighet om at det gjennom privatskoleloven nettopp var viktig å sikre elevenes rettigheter.
Dersom foreldre ved et slikt valg skulle avskrive sine barns rett til nødvendig språkopplæring, gjøres valgfriheten illusorisk for de fleste av de familier dette ville ramme. Dette oppleves som å være klart i strid med prinsippet om ikke-diskriminering i normen for menneskerettighetene.
Justisdepartementet har nå under forberedelse innarbeiding av barnekonvensjonene i norsk lov. En oppgivelse av retten til nødvendig språkopplæring kan vanskelig være forenlig med barnekonvensjonens standard for hvilke rettigheter ethvert barn skal være sikret, det vises særlig til konvensjonens artikkel 30.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: Elever i den offentlige grunnskolen har rett til særlig opplæring for språklige minoriteter, tegnspråk- og punktskriftopplæring, opplæring i samisk og finsk, spesialundervisning mv., dersom de oppfyller vilkårene i opplæringsloven.
Hvilke regler i opplæringsloven som gjelder for private grunnskoler som er godkjent etter privatskoleloven, følger av privatskoleloven selv, se også opplæringsloven § 1-1 andre ledd. Av privatskoleloven fremgår det bl.a. at elevene har rett til spesialundervisning etter de tilsvarende reglene som gjelder for elever i den offentlige skolen. Stortinget har imidlertid ikke gitt disse elevene tilsvarende rettigheter når det bl.a. gjelder særlig opplæring for språklige minoriteter, tegnspråk- og punktskriftopplæring og opplæring i samisk og finsk, se bl.a. Ot.prp. nr. 46 (1997-98) og Innst. O. nr. 70 (1997-98).
Elever i private skoler som er godkjent etter opplæringsloven § 2-12, er ikke omfattet av retten til særskilte opplæringstiltak, som eksempelvis spesialundervisning og særskilt språkopplæring. Dette fremgår av oppregningen i opplæringsloven § 2-12 andre og tredje ledd.
Departementet har likevel åpnet for at private skoler, i likhet med kommunene, kan få statlig øremerket tilskudd til særskilt norskopplæring og morsmålsundervisning for elever fra språklige minoriteter. De samme kriteriene for tildeling av midler blir i dag brukt enten skolene er offentlige eller private. Siden det statlige øremerkede tilskuddet ikke dekker 100 pst. av kostnadene, er det knyttet egenandeler til denne opplæringen.
Dersom elever i private skoler som er godkjent etter privatskoleloven ikke får tilbud om særskilt norskopplæring, vil dette kunne utløse rett til spesialundervisning. Jeg viser til at både elever i den offentlige skolen og elever i private skoler som er godkjent etter privatskoleloven har rett til et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Det er elevenes respektive hjemkommuner som har ansvaret for å dekke utgifter knyttet til spesialundervisning i private skoler som er godkjent etter privatskoleloven.
Etter min vurdering ligger norsk opplæringslovgivning godt innenfor FNs barnekonvensjon, men Regjeringen tar sikte på å gjøre endringer i privatskoleloven slik at FNs barnekonvensjon blir bedre synliggjort.