Skriftlig spørsmål fra Jørn L. Stang (Uavh) til justisministeren

Dokument nr. 15:544 (2000-2001)
Innlevert: 14.09.2001
Sendt: 17.09.2001
Besvart: 21.09.2001 av justisminister Hanne Harlem

Jørn L. Stang (Uav)

Spørsmål

Jørn L. Stang (Uavh): Hvis statsråden mener at både helikoptermannskapet og legene er en viktig ressurs på redningshelikopterne, bør det ikke da innrettes slik at begge har den samme beredskapstid på 15 minutter alle steder i landet?

Begrunnelse

Helikoptermannskapets og legenes beredskapstid på redningshelikopterne samsvarer ikke.
Det er prisverdig at beredskapstiden settes til 15 minutter for mannskapet, men fortsatt er legenes beredskapstid som skal følge redningshelikopteret en hel time. Man kan komme i den situasjon ved gitte anledninger at helikopteret står klart på bakken i påvente av en lege med lavere beredskap.
Økt beredskap for redningshelikopterne kan derfor være til liten nytte hvis ikke legenes beredskap økes tilsvarende. I Banak og på Ørland er det leger ved basene, men ikke ved Rygge i Østfold.

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: I St.meld. nr. 44 (2000-2001) Om redningshelikoptertjenesten i fremtiden foreslår Regjeringen å etablere tilstedevakt for redningshelikoptrene på samtlige redningshelikopterbaser på fastlandet. Bakgrunnen for dette er at tilstedevakt ved basene er vurdert som svært viktig, all den stund tidsfaktoren oftest er det kritiske for å redde liv.

Erfaring viser at det i enkelte tilfeller er svært viktig at akuttmedisinsk personell håndterer forulykkede/pasienter allerede på vei til sykehus. I andre tilfeller er tiden som går til den forulykkede/pasienten fjernes fra det truende element viktigst for å redde liv eller redusere helseskade, og ikke akuttmedisinske behandling underveis til sykehus. Allikevel synes det klart at tilstedevakt for medisinsk personell, sammen med resten av helikoptermannskapet, ideelt sett ville være ønskelig, alle situasjoner tatt i betraktning.

St.meld. nr. 44 (2000-2001) tar som utgangspunkt at medisinsk personell skal stå på 60 minutters beredskap, allikevel slik at tilbudet ikke skal bli dårligere enn i dag.

Dette er basert på ressurssituasjonen, både med tanke på tilgang til kompetanse, og kostnadene forbundet med å etablere tilstedevakt for medisinsk personell. Det er i dag mangel på anestesileger og annen akuttmedisinsk kompetanse.

Allerede i dag er ordningen med medisinsk beredskap god ved flere av basene. Banak har tilstedevakt. Ved basen i Bodø ligger sentralsykehuset med lege på vakt i umiddelbar nærhet, slik at ordningen kan sammenlignes med tilstedevakt for legen ved basen. Øvrige baser har ikke samme nærhet mellom sykehus med lege på vakt og redningshelikopterbasen. Om helikopteret skal ut med lege, vil dette forsinke reaksjonstiden ved disse basene.

I dagens situasjon vil det neppe være riktig å trekke leger som er fullt sysselsatt og nødvendige ressurser ved sykehusene, ut fra disse og inn i det mer sporadiske behov i tilknytning til redningshelikoptertjenestens oppdrag. Dette syn har støtte i Luftambulanseutvalgets rapport (NOU 1998:8), som på bakgrunn av ressurssituasjonen anbefalte at det ble etablert så gode som mulige praktiske løsninger ved de enkelte baser. Ordningen burde ikke gå på bekostning av situasjonen ved sykehusene som har ansvaret for å stille med medisinsk beredskap til tjenesten.

Når dette er sagt, vil jeg i tråd med hva som er signalisert i St.meld. nr. 44, understreke at det skal være en målsetning å ha en så god redningshelikoptertjeneste som mulig, herunder så god tilgang på medisinsk kompetanse som mulig. Det skal være en kontinuerlig prosess å overvåke situasjonen slik at en eventuelt kan nyttegjøre seg ledig legekapasitet med dagens organisering.

Før tilstedevakt for helikopterbesetningene skal etableres ved basene, skal det arbeides med å finne alternative løsninger for organisering av medisinsk kompetanse tilknyttet tjenesten. Mitt departement er i dialog med Sosial- og helsedepartementet om dette. Målet er å finne løsninger som kan forsvares økonomisk, og som ikke går på bekostning av legeberedskapen ved de sykehus som skal levere denne kompetansen.