Skriftlig spørsmål fra Øystein Djupedal (SV) til finansministeren

Dokument nr. 15:546 (2000-2001)
Innlevert: 18.09.2001
Sendt: 19.09.2001
Besvart: 25.09.2001 av finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Øystein Djupedal (SV)

Spørsmål

Øystein Djupedal (SV): På bakgrunn av henvendelse fra Foreningen for Muskelsyke, ønsker jeg en redegjørelse for hvordan grupper med store utgifter pga. funksjonshemming eller helseproblemer, sikres en rettferdig ligningsbehandling på landets mange ligningskontorer i forhold til særfradrag og egenandel på disse utgiftene?

Begrunnelse

Det framgår av henvendelsen fra Foreningen for Muskelsyke at det er stor variasjon i praksis mellom ulike ligningskontorer. På tross av at problemstillingen har vært behandlet i overligningsnemnda ved flere anledninger, må skatteytere som krever denne typen fradrag stadig gjennom en lang saksbehandling med selvangivelse, klage på ligning, ligningsnemnda og overligningsnemnda. Dette krever juridisk bistand og store personlige ressurser som mange i den aktuelle gruppe ikke besitter.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A)

Svar

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Skattytere kan i dag kreve fradrag for store sykdomsutgifter dersom de har hatt usedvanlig store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet. Kostnader som det må antas at skattyter ville ha hatt også om han eller hun hadde vært frisk eller kostnader som skattyteren får dekket gjennom offentlige stønadsordninger, kan ikke fradras.

De skattytere som kan kreve fradrag for store kostnader på grunn av sykdom eller varig skade utgjør en meget variert gruppe. Da de ulike skattyterne har forskjellige behov og forskjellige typer kostnader som følge av de ulike sykdommene og svakhetene, må skattytere som krever fradrag for store sykdomsutgifter dokumentere kostnadene sine.

I forbindelse med vurderingen av om skattyteren har krav på fradrag for sine kostnader, vil en del av vurderingene måtte være skjønnsmessige. Det kan derfor ikke utelukkes at det i enkeltsaker kan oppstå noe variasjon i praksis mellom ulike ligningskontorer. Helsemyndighetene er også med på å treffe en del av beslutningene om man har krav på særfradraget, bl.a. ved å se på om behandlingen man har hatt utgifter til er adekvat og å avgjøre saker hvor det må tas stilling til om norsk offentlig helsevesen tilbyr en tilsvarende behandling som det er krevd fradrag for. Disse vurderingene kan også føre til at det oppstår variasjoner mellom de ulike ligningskontorene. Variasjonene i praksis kan også til dels skyldes at skattyterne i varierende grad kan dokumentere eller sannsynliggjøre utgiftene sine. For å unngå for store forskjeller mellom ligningskontorene, har man utarbeidet retningslinjer for skatteetaten i Lignings-ABC.

Skattyteren må på selvangivelsen føre opp de utgiftene til sykdom som han eller hun vil kreve fradrag for. Det stilles derfor krav om at man hvert år fremlegger legeattest ved selvangivelsen når man krever fradrag for store sykdomsutgifter, og legeattesten må konkludere med at man har en varig sykdom eller varig svakhet. Dessuten er det et krav om at sykdomskostnadene har vært usedvanlig store for å kunne kreve særfradraget. Dersom skattyter ikke får fradrag for de kostnadene han mener å ha krav på, har han anledning til å påklage ligningen. Får skattyter ikke medhold i klagen og velger å påklage videre, kan dermed saksbehandlingen ta noe tid.

Jeg ser at ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter har uheldige sider. Ordningen innebærer at ligningsfunksjonærene må foreta vanskelige avveininger som ligger utenfor deres vanlige fagområde. Dessuten gjelder ordningen i praksis dekning av sykdomsutgifter mv. som det offentlige har valgt ikke å gi direkte støtte til. Den blir dermed en slags skjult, indirekte støtte til dekning av utgifter ved siden av de prioriteringene som foretas gjennom direkte, offentlig dekning av utgiftene.

Jeg ser et behov for å gjennomgå ordningen og vurdere om den virker etter hensikten.