Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:11 (2001-2002)
Innlevert: 24.10.2001
Sendt: 24.10.2001
Besvart: 31.10.2001 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): § 2-6 i opplæringslova gir barn under opplæringspliktig alder rett til opplæring i tegnspråk etter sakkyndig vurdering. Barn med Downs syndrom kan ha stor nytte av tegnspråk, men opplever ulik behandling i PP-tjenesten når det gjelder retten etter § 2-6 enn andre funksjonshemmede. I praksis betyr dette at noen får gratis tilbud, andre må betale.
Vil statsråden ta initiativ til at rett til slik opplæring blir lik for barn som har nytte av tegnspråk, uavhengig av type funksjonshemming?

Begrunnelse

Det henvises til en aktuell sak i Kongsvinger kommune. To barn med ulik funksjonshemming går på samme avdeling i barnehagen, mottar helt likt tilbud med spesialundervisning i tegnspråk. Den ene må betale for plassen, den andre ikke. Begrunnelsen er uklar, men ser ut til å være at de har ulike typer funksjonshemming, ikke en vurdering av nytten av tilbudet. Det blir ikke barnets behov, men diagnose som teller. Dette ser ut til å være en utilsiktet virkning av loven og ikke hensiktsmessig i lys av at moderne opplæringsmetoder stadig er i utvikling og tas i bruk for personer som før ikke har fått slik opplæring.
Det er også helt avgjørende at tilbud om nødvendig tegnspråkopplæring ikke gjøres avhengig av enkeltforeldres økonomiske betalingsevne og at slike tilbud gis som gratis tilbud til de som har rett til det og har nytte av slik opplæring.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Opplæringsloven § 2-6 gjelder alle førskolebarn som har særlig behov for tegnspråkopplæring. Loven setter ikke krav om en bestemt type funksjonshemming. Det avgjørende er om tilbud om tegnspråkopplæring er adekvat i forhold til barnets behov.
Jeg viser også til opplæringsloven § 5-7, som gjelder alle andre typer spesialpedagogisk hjelp for førskolebarn. Alle typer, særlige opplæringsbehov for førskolebarn, er dermed dekket av lovgivningen.
Om barnet har tilbud etter § 2-6 eller § 5-7 er ikke avgjørende for betaling av barnehageplassen. I begge tilfeller skal den tiden barnet mottar hjelpen være gratis.
Jeg mener førskolebarns behov for spesialpedagogisk hjelp er godt dekket i lovgivningen. Det er derfor ikke nødvendig med lovendringer.
Det er Statens utdanningskontor i det enkelte fylket som er tilsynsorgan og klageinstans for denne type saker. Utdanningskontoret kan med bindende virkning avgjøre om lovens krav er oppfylt i det enkelte tilfellet.