Skriftlig spørsmål fra Inger S. Enger (Sp) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:19 (2001-2002)
Innlevert: 06.11.2001
Sendt: 06.11.2001
Besvart: 13.11.2001 av landbruksminister Lars Sponheim

Inger S. Enger (Sp)

Spørsmål

Inger S. Enger (Sp): Jeg viser til Statens landbruksforvaltning (SLF) sin omgjøring av vedtak om konsesjonsnektelse for A/S Kistefoss Træsliberi vedrørende kjøp av skogeiendommen Strande skog. De folkevalgte organene Etnedal kommunestyre og Oppland fylkeslandbruksstyre vedtok å nekte konsesjon.
Hvor tungtveiende grunner mener landbruksministeren skal til for at vedtak fattet i folkevalgte organer settes til side og omgjøres med hjemmel i forvaltningsloven § 35?

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Med bakgrunn i en enkeltsak der Statens landbruksforvaltning (SLF) omgjorde fylkeslandbruksstyrets vedtak om å nekte konsesjon til A/S Kistefos Træsliberis kjøp av skogeiendommen Strande skog, ber representanten Enger om en redegjørelse for hvor tungtveiende grunner det skal til før vedtak fattet i folkevalgte organer omgjøres med hjemmel i forvaltningsloven § 35.
Statlige organer som SLF må sies å ha en stor grad av formell frihet når det gjelder omgjøring av vedtak der en slik endring "ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser" (jf. § 35 første ledd bokstav a). Selv om det legges til grunn at kommunen og fylkeslandbruksstyret med sine vedtak mente å gagne lokalsamfunnet, kan jeg ikke se at disse vedtakene kan sies å "direkte tilgodese" noen i forvaltningslovens forstand. Det følger dermed at SLF hadde en klar hjemmel til å omgjøre fylkeslandbruksstyrets vedtak.
Det er likevel selvsagt slik at det skal legges vekt på vedtak fattet av lokale og regionale folkevalgte organer. Av forvaltningsloven § 34 annet ledd fremgår det at når statlig organ er klageinstans over kommunale vedtak skal det legges vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønnet. Hensynet til det kommunale selvstyre har likevel mindre betydning når det gjelder saker hvor nasjonale hensyn gjør seg gjeldende eller hvor hensynet til rettssikkerheten trekker i motsatt retning av det kommunale vedtaket. Som det fremgår gjelder denne bestemmelsen ikke hvor det dreier seg om skjønn som utøves i forbindelse med fortolkning av en rettsregel.
SLF har i sin begrunnelse for omgjøringen (jf. vedtak av 19.10.2001) lagt til grunn at vedtaket er i strid med klare retningslinjer nedfelt av Landbruksdepartementet i et tidligere vedtak der man besluttet å ikke benytte statens forkjøpsrett i forbindelse med overdragelsen av eiendommen Strande skog (jf. vedtak av 18.01.2001). Selv om departementets retningslinjer ikke ble nedfelt i forbindelse med konsesjonssaken, er det likevel et faktum at et organ overordnet fylkeslandbruksstyret hadde vurdert ervervet til A/S Kistefos opp mot konsesjonsloven og kommet med konkrete vurderinger som også har gyldighet ved vurderingen av konsesjonsspørsmålet. I tillegg fant SLF at verken Landbruksdepartementets rundskriv M-4/2001 eller St.meld. nr. 19 (1999-2000) om Norsk landbruk og matproduksjon kan tolkes slik fylkeslandbruksstyret har gjort. Videre ble det uttalt at konsesjonsnektelsen heller "ikke kan begrunnes med at det er i strid med konsesjonslovens formål å gi konsesjon til AS Kistefos Træsliberi" (min uthev.).
På bakgrunn av ovennevnte, kan det stilles spørsmål ved om fylkeslandbruksstyrets vedtak i klagesaken kan sees på som et gyldig forvaltningsvedtak. Videre er Landbruksdepartementet tillagt det overordnede forvaltningsansvaret for konsesjonsloven. Ut fra dette og de likhets- og rettssikkerhetshensyn som gjelder i forvaltningsretten, skal retningslinjer som gis av departementet legges til grunn av underordnede instanser, uavhengig av lokale preferanser.
Som nevnt innledningsvis er det viktig at sentrale myndigheter respekterer avgjørelser som er fattet av lokale folkevalgte organer. I saker der slike organer opptrer som underordnet forvaltningsmyndighet, er imidlertid disse tilsvarende forpliktet til å følge den lovforståelse som kommer til uttrykk fra f.eks. departementets side. Når dette ikke gjøres, foreligger det etter mitt skjønn tilstrekkelig tungtveiende grunner for omgjøring av vedtaket etter forvaltningsloven § 35.