Skriftlig spørsmål fra Ursula Evje (FrP) til kirke-, utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:20 (2001-2002)
Innlevert: 07.11.2001
Sendt: 08.11.2001
Besvart: 14.11.2001 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Ursula Evje (Uav)

Spørsmål

Ursula Evje (FrP): Vil statsråden sikre likebehandling av private og offentlige skoler med tanke på godkjenning, oppfølging og eventuelle sanksjonsformer som kommuner med godkjenningsmyndighet for skolebygg praktiserer, og vil statsråden vurdere eventuelle tiltak for å oppnå en faktisk og ikke kun formell likebehandling?

Begrunnelse

Generell rett til opplæring er sikret ved internasjonale konvensjoner. Det samme gjelder retten til fri religionsutøvelse. Disse konvensjoner omtales gjerne under samlebegrepet Menneskerettighetene. I Norge er disse sikret i Grunnloven § 110 c som lyder: "Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne." Grunnlovens paragraf 110 c er fulgt opp gjennom lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. mai 1999 nr. 30. Her heter det bl.a. i § 2: "Følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov nr. 2 De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter." - og i § 3: "Bestemmelsene i konvensjonene.. ...som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning."
I ovennevnte FN-konvensjon heter det bl.a. i artikkel 13: "nr. 3 Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldre og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, ..."
Bakgrunnen for ovennevnte saksfremstilling er den forskjellsbehandling som offentlige og private skoler er gjenstand for i landets kommuner. Det er kommunen som er godkjenningsmyndighet for bygg og arealer. Videre er det kommunen som har tilsynsansvaret, som har myndighet til å utferdige f.eks. dagbøter. Det er også kommunen som bevilger/ikke bevilger de nødvendige midlene til vedlikehold av offentlige skolebygg.
I de kommuner hvor det finnes både offentlige og private skoler, kan dette forholdet medføre urimelig forskjellsbehandling og derved brudd på Menneskerettighetene.
I Lørenskog kommune har det oppstått en slik situasjon i forholdet til "Regnbuen skole", hvor kommunen har utferdiget dagbøter, som nå har kommet opp i drøyt 400 000 kroner. Dette beløpet vil effektivt bringe skolen til opphør.
Samtidig fremstår flere av kommunens egne skolebygg som uegnet til integrert undervisning etter L97. Eksempler på åpenbare mangler ved kommunens egne skoler er: Trapper, manglende toalettforhold og spesialrom m.m. I slike sammenhenger får dagbøter ingen betydning, og har antagelig aldri kommet til anvendelse overfor en kommune, uansett uegnethet. Jeg vil kort vise til den gjennomførte skolestreik i Tromsø kommune i høst, samt påførte helseskader i den offentlige skolen grunnet dårlig inneklima, sopputbrudd, muggforhold m.m. i mange offentlige skoler.
Ved utferdigelsen av tvangstiltakene mot den private skolen anvender kommunen tekniske lover med et helt annet formål til å frata foreldre og barn den frihet de åpenbart skal være garantert. Forskjellsbehandlingen er ikke bare vilkårlig og åpenbart urimelig, men også betenkelig i langt videre forstand.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Jeg viser til spørsmål om likebehandling av private og offentlige skoler ved kommunal godkjenning, oppfølging og sanksjoner rettet mot skolebygg.

Alle skoler, offentlige som private, plikter å følge de krav som stilles til skolebygg i byggforskriftene, arbeidsmiljø- og helselovgivningen. Dersom plikten brytes, kan tilsynsmyndigheten gi pålegg om retting eller stenging. Skoler som ikke oppfyller kravene i lov og forskrift, og dertil ignorerer eller ikke makter å oppfylle pålegg, risikerer tvangsmulkt.

Etter bygg- og helseforskriftene er det kommunen som er tilsynsmyndighet. Problemet med dette er at noen kommuner unnlater å gi pålegg til sine egne virksomheter, siden utgiftene da må betales av kommunen selv. Etter mitt syn er det dette - og ikke at en privat skole kan få pålegg som den ikke klarer å oppfylle - som er hovedproblemet her.

Jeg vil understreke at dersom en skole, som følge av at den ikke klarer å oppfylle kravene om helsemessig tilfredsstillende skolebygg, får problemer med å drive videre, kan dette i seg selv ikke regnes som et angrep på foreldrenes rett til å "velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter". Samtidig har jeg forståelse for at det oppleves urimelig for en privatskole å få pålegg eller nektes godkjenning, når kommunens egne skoler får dispensasjon fra kravene, og i alle fall slipper tvangsmulkt. Etter forholdene vil det her kunne være tale om usaklig forskjellsbehandling, noe som etter ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper vil kunne medføre ugyldighet.

Jeg ønsker at alle elever skal sikres et skolemiljø som fremmer både helse, trivsel og læring. Problemet med kommunens dobbeltrolle som tilsynsmyndighet og skoleeier må løses. Dette kan blant annet gjøres ved å styrke og klargjøre foreldrenes/elevenes brukermedvirkning, og ved å styrke det statlige tilsynet med skolenes læringsmiljø - både med hensyn til den rettslige gjennomslagskraften og til det faglige. Begge disse tiltakene vurderes nå av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i forbindelse med arbeidet med arbeidsmiljøbestemmelser for elevene.

Det gjøres dessverre også i dag mye feil når skoler bygges eller rehabiliteres. Et viktig tiltak er derfor å styrke fagkompetansen rundt i landet når det gjelder skolebygg. Dette vil kunne hjelpe kommunene som skoleeier til å bruke pengene mer effektivt når de bygger eller utbedrer skoler, og tilsynsmyndigheten vil kunne gi bedre veiledning som tilsynsmyndighet. Læringssenteret vurderer nå om det kan opprettes et nasjonalt fagråd for skolebygg/skolemiljø.