Skriftlig spørsmål fra Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:75 (2001-2002)
Innlevert: 12.12.2001
Sendt: 13.12.2001
Rette vedkommende: Sosialministeren
Besvart: 21.12.2001 av sosialminister Ingjerd Schou

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Spørsmål

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Vil statsråden ta nødvendig initiativ for å sikra at omsynet til barna går først når Trygdeetatens innkrevingssentral i påvente av rettskraftig dom skal krevja inn barnebidrag?

Begrunnelse

Eg viser til oppslag i Stavanger Aftenblad 11. desember d.å. der det vert referert ei sak som gjeld ei trebarnsmor og Trygdeetatens innkrevingssentral. Opplevinga denne kvinna har med innkrevingssentralen, gir grunn for å spørja om statsråden meiner at å avvise motrekning av barnebidrag mellom far og mor er i tråd med slik ho meiner praksis skal vera. Dersom ho meiner lovverket er til hinder for at staten i ei sak som dette opptrer konfliktdempande og slik at omsynet til barna går først, er det ynskjeleg å få avklart om ho snarleg vil ta initiativ til eit regelverk som synest rimeleg.

Ingjerd Schou (H)

Svar

Ingjerd Schou: Det normale i saker der foreldrene har barna omtrent like lenge, er at det bare fastsettes bidrag fra den ene av partene som har best økonomi. Bidraget blir da fastsatt til forskjellen mellom fullt bidrag fra denne parten og fullt bidrag fra den andre parten ("differansebidrag"). Det bes heller ikke om forskott fra det offentlige.

Den konkrete saken skiller seg ut ved at partene har valgt både å få fastsatt vanlig bidrag fra hverandre, og få (deler av) bidraget forskottert fra staten. Forskottet er utbetalt i samsvar med reglene, men ingen av partene har betalt det pålagte bidraget. Begge partene har dermed pådratt seg gjeld, som dels er gjeld til det offentlige for forskott som den andre parten har fått, og dels bidragsgjeld til den andre parten.

I og med at det offentlige kommer inn som kravhaver for utlagt forskott, er det ikke mulig å motregne kravene mot hverandre fullt ut. Dersom man bare motregner bidragskravene mot hverandre, risikerer det offentlige å måtte bære tapet som forskottsutbetaler ved at det ikke lenger er noe bidragskrav å ta refusjon i. Jeg har for øvrig fått opplyst at partene har fått motregnet de private bidragskravene mot hverandre så langt de tilsvarte hverandre.

Gjelden til det offentlige må imidlertid i alle tilfelle bli stående til den faktisk blir betalt, og innkrevingssentralen har plikt til å påse at folketrygden får refundert utleggene til forskott slik forskotteringsloven forutsetter. Jeg vil imidlertid påpeke at sentralen er bundet av prinsippet i dekningsloven om at skyldneren og skyldnerens familie har krav på tilstrekkelige midler til nødvendig livsopphold. Innkrevingen kan således ikke true familiens krav på nødvendige midler til mat, klær, mv.

Jeg vil ellers understreke at barnas underhold primært er foreldrenes ansvar. Dersom foreldrene ikke har midler eller vilje til å ta ansvaret, sikres barna en garantert minstesum pr. måned fra det offentlige. I denne konkrete saken saken kan det synes som om begge foreldrene har så vidt god inntekt at disse problemene ikke burde oppstått.

De aller fleste betaler bidragene som de skal. Ved manglende betaling kan innkrevingssentralen ty til ulike virkemidler, som bl.a. trekk i lønn og utpanting. Disse virkemidler benyttes i samme grad enten staten er kreditor eller barnet selv. Det er derfor ikke, slik det hevdes i brevet, tale om å forfordele det offentlige på bekostning av private, heller ikke når både barnet og det offentlige er kreditor for kravet. Gjeldende fordelingsregler er dessuten gunstige mht. hvordan innbetalte bidrag skal fordeles. All privat gjeld skal være dekket før man begynner å dekke gjelden til det offentlige.