Skriftlig spørsmål fra Karl-Anton Swensen (Kp) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:96 (2001-2002)
Innlevert: 19.12.2001
Sendt: 21.12.2001
Besvart: 04.01.2002 av landbruksminister Lars Sponheim

Karl-Anton Swensen (Kp)

Spørsmål

Karl-Anton Swensen (Kp): Det er gitt regler om at bønder som ikke følger beitereglene risikerer å få redusert tilskuddene sine av landbruksmyndighetene. Dette medfører at landbruksmyndighetene fremstår både som "aktor" og "dommer" og at bøndene selv må bringe saken inn for domstolene om saken skal prøves rettslig.
Mener statsråden denne dobbeltrollen er rettssikkerhetsmessig forsvarlig, og kan statsråden tenke seg å foreslå en ordning med klagenemnd eller at myndighetene må fremme saken inn for domstolene?

Begrunnelse

For fem år siden ble det gitt pålegg til bøndene om å ha husdyr på bås på beite i minst åtte uker i året. Dette pålegget gjelder bare kyr som står fast på bås.
De første årene ble det gitt dispensasjoner for å gi rom for til å bygge om driftsbygningene og andre nødvendige omstillinger. I år har det ikke blitt gitt dispensasjoner i slikt omfang som i 1999 og 2000.
Flere forhold bør vurderes når man ser på beitebestemmelsene. Klimatiske forhold og forholdene i beiteområdet for øvrig bør medtas. Kyrne er ute på regnvåte beiteområdene, vil kunne ødelegge området. Dyrene vil også kunne oppleve mistrivsel.
To bønder i Indre Salten unnlot i sommer å ha kyrne sine ute på beite på grunn av at beiteområdene var våte pga. mye nedbør. Disse to har nå fått inndratt produksjonstilskudd på henholdsvis 35 000 og 70 000 kroner.
For disse to bøndene vil dette med stor sannsynlighet medføre at disse må avvikle driften.
Siden mange bønder holder til i områder med svak og ensidig næringsstruktur vil en reduksjon eller fjerning av produksjonstilskudd nærmest innebære et yrkesforbud for de som rammes. I tillegg må bøndene selv gå til rettssak om avgjørelsene skal prøves rettslig.
Denne saken reiser ikke bare aspekter om dyrevern, men i aller høyeste grad rettssikkerhetsmessige spørsmål. Det er landbruksmyndighetene som har ansvaret for produksjonstilskottet. Disse er også gitt hjemmel til etter eget skjønn å redusere produksjonstilskottet om forskriftene, bl.a. beiteforskiften, ikke er overholdt.
Dette innebærer at landbruksmyndighetene både har funksjon som "aktor" og "dommer". Man kan reise berettiget tvil om man ikke bør vurdere en egen uavhengig nemnd som behandler spørsmål om reduksjon av produksjonstilskudd og/eller at landbruksmyndighetene må fremme saken for domstolsbehandling om disse ønsker en reduksjon av produksjonstilskottet.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Forholdet som ligger til grunn for tilskuddsmessige reaksjoner i disse tilfellene gjelder brudd på forskrift om hold av storfe og svin. Kravet om at storfe eldre enn 6 måneder skal slippes på beite i minimum 8 uker i løpet av sommerhalvåret ble innført fra 1. januar 1997. Kravet om mosjon ble imidlertid allerede forskriftsfestet 18.10.1992, noe som ga brukerne 4 beitesesonger til å tilpasse seg kravet før ordningen trådte i kraft. Totalt innebærer dette at bestemmelsen har vært gjeldende i 9 beitesesonger, og kravet må derfor forutsettes å være kjent for alle brukere som har storfe. Brukerne har også hatt god tid til å tilpasse seg kravet.
Ordningen ble innført for å gi dyr som står på bås hele året, mulighet for fri bevegelse og mosjon i en minimumsperiode om sommeren. Ut fra et dyrevelferdsmessig synspunkt kan det ikke være tvil om at dette er meget positivt for dyrene. Av hensyn nettopp til dyrevelferden er det bestemt at det skal være meget tungtveiende årsaker til dispensasjon fra ordningen. Selv om enkelte brukere opplever at kravet til beiting medfører ekstra arbeid både med dyrene og med grasdekket, er ikke dette tilstrekkelige argumenter for å gi dispensasjon.
Vi opplever en stadig større fokusering på dyrevelferd både i vårt eget land og internasjonalt. Kravet om fri luft og mosjon er av de faktorer som får stor oppmerksomhet.
Produksjonstilskudd i jordbruket omfatter blant annet ordningen Tilskudd til husdyr. Søkere av tilskuddet må oppfylle vilkårene som er nedfelt i Generell forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket fastsatt 1. juli 1999 nr. 782. Denne forskriften inngår i det forskriftsheftet som sendes alle søkere av produksjonstilskudd, slik at produsentene må forutsettes å ha kunnskap om innholdet i regelverket.
I § 3, nr. 2 i overnevnte forskrift heter det: "All produksjon og omsetning av jordbruksprodukter fra driftsenheten må oppgis i søknaden og må være i samsvar med gjeldende lover og forskrifter for jordbruksdrift, jf. § 9."
Jeg vil også sitere forskriftens § 9 annet ledd: "Dersom landbrukseiendommen har vært drevet i strid med gjeldende lover og forskrifter som regulerer husdyrhold og - produksjon og planteproduksjon, kan alt produksjonstilskudd trekkes eller kreves tilbakebetalt. Dette gjelder selv om det ikke er regnet ut produksjonstilskudd for den ulovlige produksjonen. Produksjonstilskudd kan også trekkes dersom det fra eiendommen er omsatt jordbruksprodukter som det ikke er svart omsetningsavgift for."
Jeg vil understreke både rimeligheten og betydningen av vilkåret om at det ikke utbetales fullt tilskudd til produksjon som ikke er i overensstemmelse med gjeldende lover og forskrifter som regulerer driften. Man kan ikke godta at produsenter som bryter regelverket skal kunne få fullt tilskudd for denne produksjonen uten reduksjon i utbetalingen.
Det er veterinærmyndighet som skal vurdere om det foreligger et brudd på dyrevernbestemmelsene, og som avgir uttalelse om hvor alvorlig bruddet er. Men det er landbruksforvaltningen i kommunen som mottar søknaden om tilskudd, som skal fastsette den tilskuddsmessige reaksjonen. Det må foretas en individuell skjønnsmessig vurdering i hvert tilfelle ut fra faktum i saken. Det legges blant annet vekt på om det har vært tilsvarende brudd på regelverket tidligere. Jeg har fått opplyst at for de to produsentene er det nå fastslått henholdsvis annen og fjerde gangs brudd på bestemmelsene om mosjon i en minimumsperiode om sommeren.
Ved beregningen av trekkets størrelse har landbruksforvaltningen i de aktuelle kommunene fastsatt trekket ut fra antall dyr som skulle vært på beite i 2001. I spørsmålet er det vist til at to produsenter har fått trekk på henholdsvis 35 000 og 70 000 kroner. Det er ut fra de opplysninger jeg har fått ikke riktig. Fylkesmannen i Nordland oppgir at i det ene tilfellet ble det gjennomført et trekk på 38 500 kroner, og at trekket ble fordelt på to søknadsomganger etter anmodning fra brukeren. I det andre tilfellet har kommunen fastsatt et trekk på 25 000 kroner.
Jeg vil understreke at produsentene har klagerett både på vedtak om det foreligger brudd på dyrevernbestemmelsene og på senere vedtak vedrørende utmålingen av tilskuddet. Vedtak som er truffet i medhold av forskriftene kan påklages etter lov av 10.02.67 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) kap. VI.
Generell forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket § 11 opplyser søkerne om klageadgangen og at vedtak truffet av kommunen kan påklages til fylkesmannen. Ingen av de to produsentene har nyttet sin klagerett vedrørende størrelsen på trekket i tilskuddet.
Jeg vil framheve at det etter forskriften foretas en vurdering av om produsentene er berettiget tilskudd og om det eventuelt er grunnlag for trekk i det beregnede tilskuddet. Det er åpenbart at man må kunne fastsette vilkår knyttet til tildeling av tilskudd, og at man som hovedregel ikke utbetaler fullt tilskudd for ulovlig produksjon. De eventuelle trekk som gjennomføres er ikke en reaksjon i strafferettslig forstand.
Som for andre vedtak truffet i offentlig forvaltning, kan avgjørelsen etter bestemmelsene i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål bringes inn for Sivilombudsmannen eller eventuelt fremmes for domstolene.
Jeg vil derfor avslutningsvis framholde at behandlingsmåten i dette tilfelle oppfyller kravene til rettssikkerhet for produsentene, og at det ikke er behov for å etablere noen ordning med klagenemnd.