Skriftlig spørsmål fra Britt Hildeng (A) til sosialministeren

Dokument nr. 15:135 (2001-2002)
Innlevert: 21.01.2002
Sendt: 22.01.2002
Besvart: 29.01.2002 av sosialminister Ingjerd Schie Schou

Britt Hildeng (A)

Spørsmål

Britt Hildeng (A): Vil statsråden utdype hvordan bestemmelsene vedrørende langtidssyke studenter og aldersgrensen på 26 år for å få rehabiliteringspenger vil bli praktisert, på hvilken måte mener statsråden at eventuelt eldre studenter kan få sin situasjon ivaretatt ved langvarig sykdom, og vil statsråden se nærmere på disse bestemmelsene?

Begrunnelse

I forbindelse med statsbudsjettet for 2002 ble folketrygdloven § 10-8 endret slik at også langtidssyke studenter ble omfattet av reglene om rehabiliteringspenger.
Reglene er imidlertid begrenset til studenter under 26 år. Da mange starter sine studier i voksen alder og kanskje mange også har forsørgeransvar, kan det oppstå vanskelig økonomisk situasjon når perioden for omgjøring av lån til stipend er utløpt og fram til at en eventuelt kan motta rehabiliteringspenger. Ut fra den situasjon som noen studenter kan komme i, er det rimelig at den vedtatt særordningen vil omfatte studenter generelt. På denne bakgrunn ber jeg statsråden vurdere disse forholdene.

Ingjerd Schie Schou (H)

Svar

Ingjerd Schie Schou: Folketrygdloven § 10-8 ble endret med virkning fra 1. januar 2002 (se Ot.prp. nr. 4 (2001-2002) som ble lagt frem av Stoltenberg-regjeringen) ved at det er innført en særordning innenfor rehabiliteringspenger som sikrer at studenter under 26 år som blir alvorlig syke kan få rehabiliteringspenger etter 20 ukers arbeidsuførhet. For øvrig er det et vilkår at arbeidsuførheten har vart i 52 uker.
Bakgrunnen for den aktuelle lovendringen var Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Utjamningsmeldinga, om at Regjeringen skulle fremme forslag for Stortinget som sikrer unge alvorlig syke økonomisk trygghet (Vedtak IV, Innst. S. nr. 222 (1999-2000)). Komiteen tok bl.a. opp situasjonen for unge alvorlig syke som er under utdanning og ikke har fått innpass i arbeidslivet og opparbeidet rett til sykepenger. For denne perioden kan Statens lånekasse for utdanning gjøre om lån til stipend.
Aldersgrensen på 26 år ble fastsatt på bakgrunn av at ved en slik aldersgrense har de fleste kunnet fullføre en vanlig utdannelse, og det anses hensiktsmessig med samme aldersgrense som gjelder ellers i folketrygden for særskilte ytelser til unge uføre.
Når det gjelder utforming av bestemmelsen og retningslinjene for praktiseringen, er det lagt vekt på Stortingets understreking av at det må foreligge en alvorlig sykdom. Dette innebærer strengere medisinske vilkår enn hva som ellers gjelder for rett til rehabiliteringspenger. Herunder oppstår avgrensingsspørsmål mot ordningen med høyere minsteytelse til personer som får nedsatt arbeidsevnen før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert (se "ung ufør-ordningen", jf. folketrygdloven § 10-10 tredje ledd). I lovforarbeidene er det uttalt at nyordningen bør avgrenses tilnærmet på linje med avgrensingen av unge uføre. Dette innebærer at man ikke skal stille like strenge medisinske krav for å gi rehabiliteringspenger etter den nye bestemmelsen som man stiller for å gi rehabiliteringspenger utmålt etter reglene i § 10-10 tredje ledd. Forskjellen vil være at det ikke stilles de samme krav til varighet. Dersom det for eksempel foreligger en kreftsykdom vil vilkårene etter den nye bestemmelsen være oppfylt, selv om prognosene tilsier full friskmelding etter en tid.
Bestemmelsen gjelder fra 1. januar 2002 for nye tilfeller. Ordningen er lagt inn i budsjettet med helårsvirkning, og departementet har derfor presisert overfor Rikstrygdeverket at det ikke er et vilkår at sykdommen har oppstått etter 1. januar 2002.
Hensikten med den nye ordningen var å sette inn et målrettet tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for unge som blir alvorlig syke. Unge studenter som blir alvorlig syke er ofte i en særskilt vanskelig situasjon, og ble derfor prioritert i denne omgang. Det ble på denne bakgrunn ikke vurdert å lage en særordning for studenter generelt. Jeg er klar over at også studenter over 26 år kan komme i en tilsvarende vanskelig økonomisk situasjon, for eksempel når vedkommende har forsørgeransvar. På den annen side kan man ikke se bort fra at en del eldre studenter kan ha et bedre økonomisk utgangspunkt enn de aller yngste, for eksempel i form av tidligere tilknytning til arbeidslivet. Jeg er derfor ikke sikker på om en utvidelse av ordningen til å gjelde generelt for alle studenter vil være det beste virkemiddelet for å nå de som trenger det mest. Regjeringen er svært opptatt av å ha en målrettet virkemiddelbruk.
Jeg stiller meg imidlertid ikke avvisende til å vurdere en utvidelse av ordningen i forhold til Stoltenberg-regjeringens vedtatte forslag. I første omgang vil jeg likevel avvente resultater og tilbakemeldinger vedrørende den nye ordningen.