Skriftlig spørsmål fra Steinar Bastesen (TF) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:45 (1997-98)
Innlevert: 15.01.1998
Sendt: 15.01.1998
Besvart: 22.01.1998 av fiskeriminister Peter Angelsen

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (TF): "Vil Fiskeriministeren ta initiativ for i større grad påvirke til at Fiskeridirektoratets kontrollverk utviser større fleksibilitet og skjønn ved kontroll av små, konvensjonelle fiskebruk slik at det i større grad gis rom for dispensasjon fra et rigid regelverk utgått fra direktiv i EU i henhold til EØS-avtalen?"

Begrunnelse

Det har over lang tid vært et problem i fiskeindustrien, særlig i den konvensjonelle industri, at det regelverk som er utformet i EU og håndheves av Fiskeridirektoratets kontrollverk er svært strengt. Et eksempel er at det på enkelte steder er forlangt at kaia skal skiftes ut fordi den er av treverk. I andre tilfeller er kravet til vannkvalitet så strengt at man ikke kan skylle fisk i vannet, men det er godkjent som drikkevann. Produksjon av fisk stanses på dette grunnlaget. En skulle tro at drikkevannskvalitet ville være tilstrekkelig til vasking av fisk.
Mange små, konvensjonelle bruk makter ikke de investeringer som blir pålagt dem, særlig gir gamle eiere opp og legger ned bruket. Dette fører til at fiskerne ikke får levert fangsten sin, ofte er alternative leveringsplasser lang vei unna. En konsekvens av dette kan bli en ny runde i fraflyttingsspiralen, der butikk og posthus legges ned og fraflytting blir et faktum.
I de tilfeller der nye, unge interessenter melder seg på banen for å videreføre aktiviteten, blir de møtt av pålegg i flere millionersklassen fra inspektørene i kontrollverket. I mange tilfeller tar dette motet fra folk og de gir seg før de er kommet i gang. Det bør i slike tilfeller vises utstrakt smidighet slik at det er mulig å oppnå lønnsomhet før man foretar slike massive investeringer. Det er et tankekors at dersom regelverket for fiskemottak hadde blitt anvendt i restaurantbransjen er det tvilsomt at det hadde vært lov til håndtere og servere fisk i restaurantene i Norge. Men der er det heldigvis næringsmiddeltilsynets regler som gjelder. Folk i distriktene føler at kontrollverket er myndighetenes utsendte representant for avfolking.
Når man reiser rundt i Europa er det vanskelig å forstå hvorfor det samme regelverket for fiskemottak ikke blir praktisert på samme måte i EUs som i Norge. Det er på høy tid at regelverk og praktisering av dette blir gjennomgått.

Peter Angelsen (Sp)

Svar

Peter Angelsen: Det vises til spørsmål til skriftlig besvarelse av Fiskeriministeren av 15. januar 1998, fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen, jf. spørsmål nr. 45.
Hygienekravene som stilles til norske fiskemottak fremgår av kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer av 14. juni 1996, jf. lov av 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. Forskriften implementerer de forpliktelser Norge har påtatt seg ved EØS-avtalen. Denne delen av EØS-avtalen trådte i kraft fra 1. juli 1994.
EFTAs overvåkningsorgan, EFTA Surveillance Authority (ESA), er gitt kompetanse til å kontrollere at bestemmelser Norge er forpliktet til å gjennomføre etter EØS-avtalen, blir implementert. I tillegg kontrollerer ESA hvordan norske myndigheter håndhever reglene. Mangelfull oppfølging av norske myndigheter innebærer reaksjoner fra ESA, i siste instans søksmål for EFTA-domstolen.
Bestemmelsene i kvalitetsforskriften håndheves i hovedsak av kontrollverket. I tillegg er også Statens Næringsmiddeltilsyn kontrollorgan etter forskriften.
De implementerte hygienebestemmelsene har som formål å sikre forbrukernes helse. Bestemmelsene er av nevnte grunn i det alt vesentlige konkret utformet, og åpner således lite for skjønn og fleksibel håndhevelse. Kontrollverket må håndheve reglene slik de er implementert i kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer, for å sikre at Norge ikke bryter sine EØS-forpliktelser.
Kontrollverket søker å håndheve de omtalte regler slik at EØS-forpliktelsene ivaretas, men har ingen målsetting om strengere utøvelse enn dette. Det tilstrebes å gi fiskebrukene rimelig tid til utbedring av mangler. I denne sammenheng vil jeg vise til at det er 3 1/2 år siden EU- bestemmelsene ble implementert i kvalitetsforskriften. Departementet fører tilsyn med kontrollverkets håndheving gjennom behandling av klager.
De inspeksjoner som har vært foretatt av ESA ved norske fiskeindustribedrifter har resultert i avdekking av adskillige mangler. Det synes således ikke som om kontrollverket har vært for "ivrige" i tjenesten.
Kontrollverkets håndhevelse av hygienereglene i samsvar med EØS-avtalen, er videre nødvendig for å sikre norske fiskeprodukter markedsadgang i EØS-området. Av samme grunn er det viktig at ESA har tillit til kontrollverkets håndhevelse, slik at Norges lojalitet til EØS-regelverket på dette punkt er udiskutabel.
En bør se på kontrollverkets arbeid i denne sammenheng som en hjelp til å sikre den norske fiskeindustrien bedre eksportadgang, og ikke som et hinder for dens virksomhet.
Forøvrig går utviklingen i retning av at tilsvarende hygienekrav også vil være aktuelle for eksportmarkeder utenfor EØS-området.
I forhold til de situasjoner som nevnes som en del av bakgrunnen for spørsmålet vil jeg kommentere følgende:
I de tilfeller hvor et fiskebruks kaianlegg utgjør en del av mottaket, må den del hvor fisken behandles kunne rengjøres på en forsvarlig måte. Denne delen av kaien må da være i et materiale som gjør det mulig å tilfredsstille kravet til renhold.
Det medfører ikke riktighet at vann som tilfredsstiller de formelle krav til drikkevann, ikke kan brukes til produksjon av fisk. Er vannkvaliteten først godkjent etter kravene som stilles til drikkevann, kan vannet brukes på fiskemottaket. En annen problemstilling er at deler av drikkevannforsyningene rent faktisk er av en slik kvalitet at det ikke holder den standard som kreves, jf. forskrift om vannforsyning og drikkevann m.m fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 1. januar 1995.
Med hensyn til det anførte om at regelverket for fiskebruk ikke praktiseres likt i EU og Norge, er dette opplysninger departementet ikke har nærmere kjennskap til.
Kommisjonen foretar en tilsvarende kontroll av reglenes håndhevelse som ESA, innen EU-området. ESA deltar i tillegg på noen av kommisjonens kontroller, nettopp som et ledd i å sikre lik forståelse og håndheving av regelverket.
De eventuelle konsekvenser som nevnes i tilknytning til bakgrunnen for spørsmålet, er etter departementets syn ikke ønskelige. Det følger av det overnevnte at kontrollverkets muligheter til en mer fleksibel håndhevelse av hygienekravene i forhold til små, konvensjonelle fiskebruk er begrensede. Det etterspurte initiativ overfor kontrollverket vil derfor vanskelig kunne føre frem. Jeg vil også legge til at det under enhver omstendighet er vanskelig å forsvare en ordning hvor det stilles ulike hygienekrav avhengig av bedriftens størrelse. Det avgjørende er å sikre god kvalitet.