Skriftlig spørsmål fra Anne Helen Rui (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:264 (2001-2002)
Innlevert: 18.03.2002
Sendt: 18.03.2002
Besvart: 21.03.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Anne Helen Rui (A)

Spørsmål

Anne Helen Rui (A): Sommeren 2000 sendte daværende justisminister ut retningslinjer til politiet som skulle klargjøre grensedragningen mellom taushetsplikten og det å varsle relevante personer/institusjoner for å forebygge kriminalitet. Ifølge justisdepartementet skal det mye til før politiet bruker denne muligheten til å informere personer/institusjoner.
Hva har justisministeren tenkt til å gjøre med dette?

Begrunnelse

I media har vi kunnet lese om at 8 pedofilidommer ikke er nok for politiet til å kunne varsle ev. naboer. Videre har vi også kunnet lese om en leieboer som i fire år har bodd hos en familie med barn, uten at de har fått vite om hans bakgrunn.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Når det gjelder den konkrete episoden fra Østfold, som synes å være bakgrunnen for spørsmålet, har jeg merket meg at politidirektøren har undersøkte denne saken og konkludert med at det ikke er grunn til å kritisere politiets handlemåte. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på de politifaglige vurderingene som er gjort av Politidirektoratet.
Spørsmålet om varsling til offentlige myndigheter, institusjoner og private om pedofile som har tilhold i nærmiljøet, stiller ofte politiet overfor et dilemma der viktige interesser må veies mot hverandre. Det viktigste hensynet ved vurderingen av om det skal varsles er samfunnets behov for vern mot alvorlig kriminalitet. På den andre siden vil spredning av sensitiv informasjon om en persons legning og tidligere straffedommer innebære en betydelig belastning og krenkelse av personvernet til den varselet gjelder. Et varsel til omgivelsene om tidligere domfellelser vil kunne sette et stempel ikke bare på den det gjelder, men også på vedkommendes familie. Dessuten vil muligheten for den domfelte til å legge saken bak seg og starte et nytt liv, tale for at man viser en viss tilbakeholdenhet med å benytte adgangen til å varsle. Dersom det imidlertid er klart at det foreligger en reell fare for at barn vil bli utsatt for seksuelle overgrep, må hensynet til den pedofile vike.
Det fremgår av Justisdepartementets rundskriv at det er tre vilkår, som alle må være oppfylt, før politiet kan varsle om at en pedofil har tatt tilhold i nabolaget. For det første må det foreligge objektive holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte at en lovovertredelse kan eller vil bli begått. For det andre må det være nødvendig å varsle for å forebygge overtredelsen og for det tredje må varselet ikke virke uforholdsmessig overfor den varselet gjelder. Dersom alle disse tre vilkårene er oppfylt, er det ingen begrensninger med hensyn til hvem som kan varsles. Politiet må imidlertid, ut fra den konkrete situasjonen, vurdere hvem som skal varsles. Etter omstendighetene vil det kunne være mest hensiktsmessig kun å varsle ledelsen ved omkringliggende skole/barnehage og andre offentlige institusjoner. I andre tilfeller må det vurderes om varsel også skal gis til privatpersoner eller private foreninger mv.
Etter min vurdering bør varselet rettes til de personer eller grupper som direkte eksponeres for den risiko den pedofile utgjør og mot dem som ellers har praktisk mulighet til å forebygge straffbare handlinger. Dersom for eksempel politiet har kunnskap om at en person, som er domfelt for pedofili, målrettet søker etter hybel hos småbarnsfamilier eller søker kontakt med kvinner med små barn, er det adgang til å varsle hybelverten eller kvinnen om vedkommendes fortid, dersom vilkårene ovenfor er oppfylt. Det samme må gjelde dersom denne personen sikter seg inn mot en rolle som for eksempel trener for småjentelaget i håndballklubben. Her vil et varsel til klubbens ledelse kunne være nødvendig for å forhindre overgrep.
Jeg kan vanskelig se at det vil være noe praktisk behov for å varsle et helt nabolag om at en som tidligere er domfelt for pedofili har tatt tilhold i nabolaget. En slik "offentlig" uthengning av den domfelte vil neppe i seg selv hindre nye overgrep mot barn, men vil kunne være svært ødeleggende for den domfelte som kanskje er inne i en god rehabiliteringsfase. Et slikt varsel vil, i verste fall, også kunne føre til at den pedofile oppsøker andre områder for å begå overgrep der, eventuelt at han går under jorden utenfor politiets kontroll. Også av denne grunn bør varslingen målrettes mot de personer og grupper som kan være særlig utsatt for overgrep eller som har praktisk mulighet for å forebygge overgrepene, slik som jeg har anført ovenfor.
Departementets rundskriv er retningsgivende for politiets skjønnsutøvelse. Det vil være politiet som, ut fra hver enkelt situasjon, må vurdere om det skal varsles, hvem som skal varsles og hva det skal varsles om. Jeg vil for øvrig tillegge at politiet der det er praktisk mulig bør holde et visst oppsyn med personer som gjentatt er straffedømt for pedofile handlinger, nettopp for å forebygge nye overgrep. Oppsynet kan for eksempel innebære at politiet regelmessig tar kontakt med vedkommende.