Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:267 (2001-2002)
Innlevert: 18.03.2002
Sendt: 19.03.2002
Besvart: 22.03.2002 av miljøvernminister Børge Brende

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): På grunn av at Riksantikvaren pålegger private eiere av vernede og/eller fredete eiendommer vedlikehold av eiendommene, påfører dette de private eierne betydelige kostnader.
Vil miljøvernministeren se på om eiere av eiendommer som er vernet av Riksantikvaren, kan få refundert sine utlegg i forbindelse med vedlikeholdet av disse?

Begrunnelse

Begrunnelsen og bakgrunnen for dette spørsmålet er at jeg gjennom mange år i kommunepolitikken har erfart at mange private eiendommer har blitt fredet, for deretter å forfalle. Eierne har ingen mulighet til å sette bygninger i den ønskede stand, og får heller ikke rive disse. Resultatet blir at bygninger som enten kunne vært satt i stand eller også revet, til fordel for ny bebyggelse, forfaller, og ikke akkurat blir en perle for bymiljøet. Etter hva jeg er kjent med har eiere av en del av disse fredete bygningene nå gått sammen i en forening, for at deres interesser skal bli ivaretatt. Det finnes over hele landet svært mange verneverdige hus og eiendommer, og det burde derfor etter mitt skjønn finnes rom for at eiere som følger Riksantikvarens pålegg om vedlikehold og restaurering får sine utlegg refundert. De av eierne som gjør dette arbeidet, sikrer den historiske verdien for etterslekten og perlene blir bevart.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Spørsmålet knytter seg til om Riksantikvaren har ansvar for å refundere eiernes utlegg i forbindelse med vedlikehold av fredete eiendommer.
Riksantikvaren kan med hjemmel i kulturminneloven vedtaksfrede bygninger og anlegg. Flesteparten av de fredete eiendommene er i privat eie. Uavhengig av vernestatus har alle eiere av bygninger en generell vedlikeholdsplikt. Dette følger av plan- og bygningsloven.
En fredning medfører i en del tilfeller merkostnader for eieren eller rettighetshaveren, på grunn av de kulturhistoriske kravene som blir stilt når det gjelder vedlikehold og istandsetting av en fredet eiendom. Det følger av kulturminneloven at kulturminneforvaltningen skal yte hel eller delvis dekning av slike merkostnader.
Gjennom Riksantikvarens behovsanalyse og NOU 2002:1 Fortid former framtid - Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk er det avdekket at den offentlige kulturminneforvaltningens tilskuddsmidler går til å gjennomføre de mest presserende oppgavene, og at tilgjengelige midler ikke kan dekke alle forpliktelsene som følger av kulturminneloven. Følgen er at viktige deler av den fysiske kulturarven forfaller.
I forbindelse med overleveringen av NOU 2002:1 i desember 2001, understreket jeg at dagens kulturminnepolitikk ikke er god nok. Regjeringen mener det er viktig å styrke kulturminnesektoren som del av en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Private eieres innsats er en stor ressurs i forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer. Et sentralt mål er derfor å sikre at eierne av og rettighetshaverne til kulturminner og kulturmiljøer har gode og forutsigbare rammevilkår. Samtidig må kulturminnearbeidet i større grad enn i dag baseres på partnerskap og samarbeid mellom private og offentlige aktører.
For å bedre forholdene på området, vil Regjeringen foreslå noen konkrete tiltak: Blant annet vil vi fremme forslag til et kulturminnefond og vi vil styrke kommunenes rolle i kulturminnearbeidet. Jeg vil også følge opp flere av de sentrale anbefalingene som kommer fram i NOU 2002:1. Jeg tenker da spesielt på utvalgets anbefalinger om en gjennomgang av kulturminneloven og de bestemmelsene i skatte- og avgiftsregelverket som berører kulturminner og kulturmiljøer. Dette er tiltak som vil bidra til å klargjøre og styrke eiernes og rettighetshavernes rolle i forvaltningen av den fysiske kulturarven. Jeg vil imidlertid avvente høringsuttalelsene til utredningen, som vil foreligge før sommeren, før jeg konkluderer endelig hvordan de ulike anbefalingene skal følges opp.