Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:296 (2001-2002)
Innlevert: 09.04.2002
Sendt: 10.04.2002
Besvart: 16.04.2002 av miljøvernminister Børge Brende

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Sjøfugljakt er en fritidsaktivitet det offentlige ønsker å legge til rette for og stimulere til. Noen steder vil imidlertid denne aktiviteten kunne oppleves svært problematisk og forstyrrende. Interessemotsetningen er tilstede, særlig der det er små sjøarealer med korte avstander og med stor variert friluftsbruk og befolkning, f.eks. Agderkysten.
Kan lov og regelverk samordnes slik at det å hindre jakt i bestemte avgrensede områder, med stor variert fritidsbruk, gjøres enklere?

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Sjøfugl som jaktobjekt og matressurs er forholdsvis lite utnyttet i Norge. Dette til tross for en lang kyststripe og lange tradisjoner for jakt. I et naboland som Danmark er jaktformen atskillig mer utbredt. Direktoratet for naturforvaltning har derfor gjennom informasjon til alle landets jegere oppfordret til å drive mer jakt på sjøen. Mer jakt på sjøen vil spre jakttrykket på flest mulig jaktbare arter, fremme friluftslivet og bidra til høsting av viltressursene. Det er flere jaktbare arter som har sjøarealer som sitt leveområde hele eller deler av året.
Jaktretten på hav og fjord følger av viltloven § 32. Grensen mot den private grunneierretten på land går der hvor land møter vann til enhver tid. Utenfor denne grensen kan alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge, eller som tidligere har vært bosatt i landet i en periode på minst 5 år, utøve jakt under forutsetning av at de fyller de alminnelige krav til jakt. Innen en avstand av 2 kilometer fra land, herunder holmer og skjær, er det forbudt å drive jakt fra motorbåt eller annet fartøy drevet med motor.
I utgangspunktet kan jeg ikke se at konfliktpotensialet ved sjøfugljakt er særlig stort. En skal være klar over at jakten foregår på en tid av året da aktiviteten i strandsonen er relativt liten. Langs kysten av Skagerrak fra svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke starter den frie jakten på hav og fjord på ulike fuglearter 10. september, og jakten på ærfugl starter 1. oktober. Jakten starter dermed forholdsvis sent på året, noe som skal bidra til minst mulig konflikt med annen bruk av sjø og strandsone.
Enhver jeger skal vise tilbørlig hensyn overfor andre mennesker og andre menneskers interesser. I henhold til viltloven § 19 skal enhver jeger utøve jakten på en slik måte at ikke andre mennesker eller husdyr utsettes for fare eller eiendom utsettes for skade. Som en del av jegerprøven blir det undervist i vanlig jegeretikk/jegermoral. Det blir lagt vekt på å formidle at enhver jeger plikter å opptre på en slik måte at ikke allmennheten, grunneiere eller andre utsettes for utilbørlig ulempe under utøvelse av jakt. Dette betyr at en skal ta hensyn og utøve en form for jakt som ikke virker støtende på andre. Jegerprøven rettleder jegeren i så måte.
I enkelte bynære områder er det fastsatt forskjellige restriksjoner. I Indre Oslofjord har havnevesenet i Bærum kommune en bestemmelse i sine havneforskrifter om at jakt bare kan foregå med spesiell tillatelse. Havneforskriften er hjemlet i havneloven, som forvaltes av Fiskeridepartementet. Områder med tettbebyggelse og stor fritidsbruk av de nærmeste arealene, f.eks. hyttefelt ved sjøen, kan være omfattet av forbud mot bruk av skytevåpen hjemlet i lokale politivedtekter. Politivedtektene er hjemlet i politiloven, som forvaltes av Justisdepartementet. I nærheten av tettbygd strøk vil også hensynsplikten etter viltloven § 19 stå sentralt.
Videre er det jaktforbud i visse områder langs kysten som er vernet etter naturvernloven. Slikt jaktforbud er fastsatt først og fremst der områdevernet er innført av hensyn til viltet. Dette gjelder spesielt på hekke- og rastelokaliteter for fugl.
Avgrensede områder med stor, variert fritidsbruk er ofte sikret og tilrettelagt for friluftsliv, f.eks. mange utfartsområder i Oslofjorden og skjærgårdsparkene i Telemark og Agder. Her er jakten regulert gjennom atferdsregler etter friluftsloven og med grunnlag i at staten eller kommunen eier arealene eller har avtale med privat grunneier. Mange områder har jaktforbud, bl.a. de fleste skjærgårdsparkområdene i Aust-Agder, andre har sein jaktstart for å hindre konflikt mellom de ulike brukerne. F.eks. har fylkesmannen i Vestfold tilrettelagt for en begrenset jakt på sjøfugl og mink etter 10. september på utvalgte øyer i Vestfoldskjærgården.
På denne bakgrunn mener jeg generelt at regelverket synes å fungere etter hensikten. Det synes ikke å være behov for å samordne lov og regelverk for å gjøre det enklere å hindre jakt i bestemte avgrensede områder med stor variert fritidsbruk.