Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:299 (2001-2002) Innlevert: 10.04.2002 Sendt: 10.04.2002 Rette vedkommende: Kommunal- og regionalministeren Besvart: 19.04.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg
Karin Andersen (SV): FN har i rapporten Concluding Observations of the Committee on the Rights of the Child: Norway 28/06/2000 påpekt at Norge ikke følger barnekonvensjonen, når man i utvisningssaker ikke sørger for barnefaglig utredning og tar den med i betraktning når utvisningssaker skal vurderes. Hva vil statsråden gjøre for å sikre barnefaglig vurdering og at hensynet til barnets beste tillegges vekt når slike saker skal vurderes?
Erna Solberg: Først vil jeg understreke at utlendingsmyndighetene gjennom det regelverket vi har i dag alltid er forpliktet til å vurdere hensynet til barn i utvisningssaker. For situasjoner hvor loven gir hjemmel for å utvise, skal utlendingsmyndighetene foreta en forholdsmessighetsvurdering av det straffbare forholds alvor og utlendingens tilknytning til riket. Utvisning besluttes ikke i tilfeller hvor det vil anses for å være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans nærmeste familiemedlemmer. Sentralt i denne vurderingen er utlendingens botid og familietilknytning til riket. For utlendinger som begår alvorlig kriminalitet som f.eks. grove narkotikaforbrytelser, grove voldshandlinger, voldshandlinger overfor barn eller barnemoren, incest eller gjentatte domfellelser, har vi lang og fast praksis for at utvisning blir resultatet. Blant denne gruppen befinner det seg også utlendinger som har kommet til Norge i ung alder og som i mange tilfeller har opparbeidet seg en sterk tilknytning til Norge gjennom botid og etablert familie her.I saksbehandlingen av saker hvor barn er involvert, vil det normale være at sakkyndiges vurderinger blir fremlagt i saken for å få frem reaksjoner hos barn. I forhold til forvaltningens ansvar for sakens opplysning, vil utvisningsvedtakets konsekvenser for barns situasjon bli grundig vurdert, herunder sakkyndiges vurderinger. Det er imidlertid ikke alltid slike hensyn til barn blir tillagt avgjørende vekt. Etter gjeldende forvaltningspraksis vil dette gjelde når utlendingen er straffedømt for de alvorligste forbrytelser som ved idømt straff på ubetinget fengsel i tre år eller mer. I slike saker går samfunnets behov for å reagere mot alvorlige forbrytelser foran familiens ønske om å kunne leve sammen i Norge. Ofte i utvisningssaker vil belastningene barn opplever ved å bli atskilt fra en av foreldrene, skyldes foreldrenes valg om ikke å leve sammen i den utvistes hjemland. Kulturelle, økonomiske og språklige årsaker, gjør at familiesplittelse fremstår som et forståelig valg når utvisning blir en realitet for en familie. Det er ingen tvil om at utvisning i mange tilfeller rammer den enkelte hardt. Normalsituasjonen er dessverre også ofte at et utvisningsvedtak rammer flere personer utover den utvisningen direkte gjelder når utlendingen har familietilhørighet her. Det er likevel slik at utvisning fungerer som et av de viktigste virkemidlene vi har mot grenseoverskridende kriminalitet. Særlig gjelder dette innførsel og omsetning av narkotika. Regjeringen ønsker å ivareta barns interesser. Regjeringen arbeider også aktivt for å bekjempe kriminalitetsutviklingen. Dette er et vanskelig dilemma når regler om utvisning skal utformes. Det synes også å være bred politisk enighet om at utvisning er et effektivt virkemiddel for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Etter min oppfatning gir utvisningsreglene og den praksis som man har for at det alltid blir foretatt en konkret forholdsmessighetsvurdering før utvisning besluttes, et viktig vern for utlendinger og deres barn i utvisningssaker. Det er altså også slik i dag at hensynet til barn er et sentral vurderingstema i alle beslutningsprosesser frem mot et utvisningsvedtak. Hvorvidt hensynet til barnets beste skal være utslagsgivende i utvisningssaker når utlendingen har begått alvorlig kriminalitet, er noe som må vurderes i forhold til hvilke utvisningsregler vi vil ha for fremtiden. Jeg viser derfor til lovutvalget som er nedsatt for å gjennomgå og revidere utlendingslovgivningen. Spørsmål både knyttet til utvisning og ivaretakelse av våre internasjonale forpliktelser ligger innenfor lovutvalgets mandat. Lovutvalget vil dermed også vurdere nærmere de anførsler som er kommet fra FNs barnekomité.