Skriftlig spørsmål fra Øystein Hedstrøm (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:309 (2001-2002)
Innlevert: 16.04.2002
Sendt: 16.04.2002
Rette vedkommende: Sosialministeren
Besvart: 24.04.2002 av sosialminister Ingjerd Schie Schou

Øystein Hedstrøm (FrP)

Spørsmål

Øystein Hedstrøm (FrP): Er det i henhold til gjeldende regelverk og i forhold til de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom EØS-avtalen at nordmenn som bor i Sverige skal betale trygdeavgift både til Sverige og Norge?

Begrunnelse

En nordmann som bor i Sverige og som betaler skatt og syketrygd til den svenske staten blir pålagt å betale 548 kr i inkorporert avgift til Rikstrygdeverket for utenlandssaker.

Ingjerd Schie Schou (H)

Svar

Ingjerd Schie Schou: Spørsmålet er overført meg til besvarelse som rette vedkommende.
Det bærende prinsippet i EØS-avtalen når det gjelder trygdeavgift for pensjonister er at det land som skal betale for pensjonistenes helsetjenester, også har en eksklusiv rett til å kreve trygdeavgift til dekning av disse utgiftene.
Betalingsplikten for helsetjenester følger av Rådsforordning 1408/71, artiklene 26-32. I den konkrete saken som er bakgrunnen for spørsmålet, dreier det seg om to pensjonister som er bosatt i Sverige, men som får pensjon utelukkende fra Norge. Plikten til å betale for helsetjenester er da regulert i forordningen artikkel 28a, jf. artikkel 28. Disse bestemmelsene plasserer betalingsplikten hos det land som utreder pensjonen, dvs. i den konkrete saken i Norge. Sverige har plikt til å sørge for at vedkommende får helsetjenester i samsvar med svensk lovgivning, men har krav på refusjon av utgiftene fra Norge.
Av praktiske grunner har de nordiske landene blitt enige om ikke å effektuere refusjonskravene de har på hverandre. Det er antatt at krav og motkrav går opp i opp. Avkallet på refusjon går fram av Den nordiske konvensjonen om trygd, artikkel 23. Dette er et rent administrativt tiltak, som ikke endrer - og heller ikke kan endre - de regler om betalingsplikt for helsetjenester som følger av EØS-reglene. EF-domstolen har slått fast at det forhold at landene seg imellom gjensidig har gitt avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom slik man har gjort etter artikkel 23 i den nordiske konvensjon om trygd ikke har noen betydning for fortolkningen av forordningens artikkel 28a og artikkel 33 nr. 2 om når det kan innkreves avgift fra pensjonsmottakere (dom av 10. mai 2001 i saken C-389/99 Sulo Rundgren mot Lapin Lääninoikeus).
Som nevnt bygger EØS-avtalen på at betalingsplikten for helsetjenester også gir en eksklusiv adgang til å kreve trygdeavgifter. Det er derfor bare Norge som kan kreve trygdeavgift i den konkrete saken som spørsmålet gjelder. Det er en forutsetning at vi har intern hjemmel for å kreve trygdeavgift. Denne hjemmelen finnes i folketrygdloven § 23-3.
Det er etter min oppfatning ikke rom for tvil om at Norge har adgang til å kreve vanlig trygdeavgift i den aktuelle saken, selv om vedkommende pensjonister er bosatt i Sverige. Det kan imidlertid anføres at avgiftsspørsmålet er mangelfullt regulert i forordning 1408/71. Forordningens artikkel 33 gir likevel hjemmel for å trekke avgift i den pensjon som et land selv utbetaler, og i den utstrekning utgiftene til helsetjenester påhviler en institusjon i dette landet.
Det underliggende prinsippet om samsvar mellom plikten til å betale for helsetjenester og adgangen til å kreve trygdeavgift, er den eneste logiske løsningen og den løsning som gir sammenheng i systemet. Det kan ikke være slik at et land skal betale helsetjenestene og et annet land skal ha trygdeavgiftene. Den administrative kommisjon er av samme oppfatning på dette området som Norge, og det arbeides med spørsmålet om bedre og klarere regler om dette innen unionen.
Det følger av det som alt er sagt, og direkte av ordlyden i artikkel 33 nr. 2, at Sverige ikke har adgang til å kreve trygdeavgift av norske pensjonister som er bosatt der, med mindre de får pensjon også fra Sverige. Etter det vi har fått opplyst fra svenske myndigheter i forbindelse med den nordiske trygdekoordineringen, betales det ikke personlig trygdeavgift til Sverige for helsetjenester. Helsetjenestene finansieres over skatten, og er innbakt i skattleggingen på en slik måte at det ikke lar seg identifisere hvor stor del av den enkeltes betalte skatt som går til dette formålet. I denne situasjonen er det for tiden ingen annen løsning enn å akseptere at pensjonistene kan få en form for dobbeltbetaling for helsetjenester. Dette kan gi urimelige utslag i tilfeller som dette, noe som også Norge har tatt opp med EU-kommisjonen og medlemslandene i EU. Det gjør ikke løsningen enklere at skattereglene ikke omfattes av EØS-avtalen.
Det hører med i dette bildet at den nordiske skatteavtalen gir Norge førsteretten til å beskatte pensjoner som utbetales herfra. Ut fra generelle prinsipper om "utenlandsbeskatning" har Norge hittil ikke nyttet denne adgangen. Dette er årsaken til at det omtalte pensjonistparet skatter til Sverige.
Jeg er selvfølgelig enig i at pensjonister som er skattepliktige til Sverige (eller andre land) og trygdeavgiftspliktige til Norge ikke skulle risikere å betale for de samme helsetjenester to ganger. Det vil likevel ikke være riktig i denne situasjon at Norge frafaller kravet om trygdeavgift i land der det innkreves skatt til dekning av helsetjenester. I realiteten er forholdet at det er bostedslandet som i dette tilfelle får dekket sine utgifter dobbelt opp, én gang gjennom skatten og én gang gjennom oppgjøret fra Norge (hva enten dette skjer gjennom summarisk refusjonsoppgjør eller motregning mot tjenester dekket i Norge).
Jeg nevner til slutt at det aktuelle spørsmålet også har vært behandlet av Sivilombudsmannen, se ombudsmannens årsrapport for 1998, side 45-48.