Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:333 (2001-2002)
Innlevert: 24.04.2002
Sendt: 24.04.2002
Besvart: 30.04.2002 av miljøvernminister Børge Brende

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): Retten til adkomstbrygge for bebyggelse ved vannkanten har vært anerkjent gjennom svært lang tid. Denne retten ble spesifikt nevnt som unntak i 100-metersregelen i plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd. I 1995 bekreftet både daværende kommunalminister Berge og daværende miljøvernminister Berntsen denne retten i media.
Hva mener statsråden om innskrenkninger i denne spesifikke rett til adkomst fra sjøen?

Begrunnelse

I lov om byggeforbud i 100-metersbeltet er retten til brygge holdt utenfor strandvernet i plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd nr. 3. Etter denne bestemmelsen har eier av bebygd eiendom krav på funksjonell adkomstbrygge, og det gjelder selv om eier har adkomst fra landsiden. Gjennom bygningsloven har man dog hjemmel for å forby andre typer brygger. Det er uansett søknadspliktig å bygge en brygge.
På vegne av sine respektive departementer bekreftet både daværende kommunalminister Gunnar Berge og daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen gjennom avisartikler i 1995 at retten til adkomstbrygge eksisterer og understreket således intensjonene med plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd.
I tvistesaker mellom kommuner og utbyggere oppstår det strid ved at kommunene henviser til plan- og bygningsloven § 20-6, som tilsier at kommuneplan skal legges til grunn ved planlegging, forvaltning og utbygging i kommunen samt plan- og bygningsloven § 20-4, som bestemmer hva kommuneplanens arealdel skal angi. Kommunene mener at disse paragrafer gjelder over plan- og bygningsloven § 17-2. Det er tolkninger både for og mot et slikt syn.
Flere instanser har direkte og indirekte støttet at denne retten til adkomstbrygge har vært ansett å være så sterk at den går foran det som kan besluttes på kommunalt nivå. Dette fremgår blant annet av en avgjørelse fra Østfold fylkesmannsembete 10. januar 1998. Videre har flere instanser uttrykt sterk tvil om hvor grensen skal gå for hvilken mulighet kommunene har til å begrense denne retten. Denne retten har heller ikke blitt fjernet av Stortinget i noen av de mange revisjoner av strandplanloven og plan- og bygningsloven. Sivilombudsmannen i Somb har etterlyst en avgrensing for myndigheters hjemmel til å gripe inn med slike forbud og reguleringer som plan- og bygningsloven § 20-4 og § 20-6 åpner for.
På den annen side har rettsutviklingen i de seneste 2-3 år i økende grad gitt medhold til kommuner som ønsker å begrense retten til adkomstbrygge. Senest er dette kommet til uttrykk i en dom fra Moss byrett der det klart gis uttrykk for at retten til brygge ikke eksisterer eller i alle fall bare eksisterer så langt kommunen ikke har fjernet den ved reguleringsplan.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Representanten Øyvind Korsberg stiller spørsmål vedrørende retten til adkomstbrygge på bebygd strandeiendom. Han vil vite hva jeg mener om innskrenkninger i denne spesifikke rett til adkomst fra sjøen.

Det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen som gjelder for hele landet, framgår av plan- og bygningsloven § 17-2. Det gjelder flere unntak fra forbudet. Ett av unntakene gjelder brygge på bebygd eiendom til sikring av eierens eller brukerens adkomst.

Bakgrunnen for unntaket var at man ikke ville innføre noe generelt forbud mot adkomstbrygge når eiendommen først var bebygd. Av forarbeidene til strandplanloven framgår det at man likevel mente at fellesbrygge ofte vil være en egnet løsning i strandområdene.

Arealbruken langs sjøen reguleres både av det generelle byggeforbudet og gjennom kommunale areal planer. Kommunen kan, etter en konkret vurdering av arealbruken gjennom en omfattende planprosess, fastlegge at et område skal være forbeholdt bestemte arealbruksformål - slik at både bygging av adkomstbrygger og annen bygging ikke vil være tillatt i slike områder. Bygging vil da kreve dispensasjon for å kunne gjennomføres.

Ved vurdering av dispensasjonsadgang vil det være et moment at det dreier seg om en brygge som er nødvendig for å sikre eiendommen sjøverts adkomst. For øvrig vil avgjørelsen måtte bero på en nærmere konkret vurdering av forholdene på stedet - og om fellesbrygge eller dispensasjon er riktig løsning.

Jeg har tiltro til at kommunene som har ansvaret for arealforvaltningen klarer denne jobben.

Jeg tror også at de klarer å bruke sunn fornuft og et godt skjønn når det gjelder praktiseringen av reglene for bygging av brygger. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er grunn til å endre plan- og bygningsloven på dette punkt.