Skriftlig spørsmål fra Asmund Kristoffersen (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:340 (2001-2002)
Innlevert: 24.04.2002
Sendt: 25.04.2002
Besvart: 30.04.2002 av helseminister Dagfinn Høybråten

Asmund Kristoffersen (A)

Spørsmål

Asmund Kristoffersen (A): Etter oppslag i media har det kommet fram at en fem år gammel kreftsyk gutt som var klar for benmargstransplantasjon allerede i januar etter utredninger ved to av landets sykehus, ikke har fått slik behandling ved Rikshospitalet selv om giver til benmargstransplantasjon er klar. Et slikt tilfelle kan bety at vi i Norge har kapasitetsproblem selv for barn med meget alvorlige lidelser.
Hva vil helseministeren gjøre for å hindre at barn blir stående i helsekø ved alvorlig sykdom?

Begrunnelse

Selv om vi i Norge både har pasienter som må ligge i sykehuskorridorer og som må vente for lenge i kø før de får behandling, så kan det ta noe tid før denne meget uheldige situasjonen er borte. Men det kan ikke være noen tvil om at barn med alvorlige sykdommer skal ha behandling omgående når behovet er der. Oppslaget i media 23. og 24. april om et barn med alvorlig kreftsykdom ikke fikk behandling ved Rikshospitalet slik barnets sykehus hadde bedt om, beskriver en meget alvorlig situasjon.
Hvis barn med kreftsykdom ikke får behandling med bakgrunn i påstått kapasitetsproblem ved f.eks. Rikshospitalet, så er dette totalt uakseptabelt.
Dersom manglende behandling begrunner seg i faglige vurderinger, så må både pårørende og henvisende sykehus få en entydig begrunnelse for avslag på et bestemt behandlingsopplegg. Selv om barn definitivt må få sin behandling ved norske sykehus når vi har faglig kompetanse til den aktuelle behandling, så minner jeg om den mulighet det er til behandling i utlandet i de tilfeller der pasienten har fordeler av rask og kvalitetssikker behandling i land vi samarbeider med på dette område. Jeg mener at ingen anstrengelse må være uprøvd for å gi barn med alvorlig sykdom nødvendig behandling.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Når det gjelder den konkrete saken er det innhentet opplysninger fra Rikshospitalet som avkrefter at manglende kapasitet har vært en faktor i vurderingen av tidspunkt for behandling av denne pasienten. Rikshospitalet gir en beskrivelse av fakta som tilsier at beslutning om type behandling og tidspunkt for gjennomføringen ble fattet utelukkende på medisinsk grunnlag. Det avkreftes at det finnes ventelister for denne type behandling ved Rikshospitalet. Imidlertid kan det synes som om kommunikasjonen mellom sykehusene og/eller mellom sykehus og pasient/pårørende ikke har vært tilfredsstillende i denne saken. For å unngå misforståelser av denne art er det nødvendig å følge de krav til informasjon som eksisterer. Videre er det viktig å se til at komplisert medisinsk informasjon formidles på en forståelig måte.

Barn med alvorlig sykdom skal naturligvis ikke måtte vente lenger på behandling enn det som er medisinsk forsvarlig. Gjennom de eksisterende kanaler for rapportering om kapasitetsbegrensninger er det heller ikke fremkommet informasjon som skulle tilsi at slike ventelister eksisterer. Jeg forutsetter at de regionale helseforetakene følger prioriteringskriteriene gitt i styringsdokumentene, der alvorlighetsgrad inngår som ett av tre hovedkriterier for prioritering både mellom enkeltpasienter og grupper av pasienter og mellom ulike tjenester.