Skriftlig spørsmål fra Ola D. Gløtvold (Sp) til sosialministeren

Dokument nr. 15:362 (2001-2002)
Innlevert: 07.05.2002
Sendt: 07.05.2002
Besvart: 14.05.2002 av sosialminister Ingjerd Schou

Ola D. Gløtvold (Sp)

Spørsmål

Ola D. Gløtvold (Sp): I brev av 19. desember 2001 sier Sosialdepartementet i forhold til hvor arbeidsgiveransvaret for brukerstyrte personlige assistenter skal ligge at "[V]erken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å pålegge brukerne av tjenestene eller andelslag arbeidsgiveransvaret".
Hvilket grunnlag har statsråden for å endre prinsippet i § 4-3 om at det er søkers manglende evne til selvhjelp som utløser hjelpeplikt for kommunen, og innføre en regel om at også manglende vilje skal utløse hjelp?

Begrunnelse

Sosialtjenesteloven bygger på det prinsippet at en persons manglende evne til å dekke egne omsorgs- og hjelpebehov utløser rett til hjelp fra kommunen. Dette prinsippet er gjennomført i hele loven, og gjelder økonomisk sosialhjelp, sosiale tjenester og boliger til vanskeligstilte. Når det gjelder sosiale tjenester er dette uttrykt slik i § 4-3: "De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d." Denne paragrafen kan ikke leses på annen måte enn at det er bare manglende evne som utløser hjelp. Det gis i denne paragraf ikke hjemmel for at person som ikke selv vil utføre et gjøremål, kan kreve at kommunen skal utføre dette for ham.
At det bare er en persons manglende evne til selv å dekke eget omsorgs- og hjelpebehov som utløser rettigheter etter sosialtjenesteloven støttes også av forarbeidene til sosialtjenesteloven, se Ot.prp. nr. 9 for 1990-91, side 61. Det vises her særlig til at § 4-3 i det vesentlige videreførerer kommunenes hjelpeplikt slik omfanget av denne var i den gamle sosialomsorgsloven (side 61, 1. kolonne, 1. avsnitt), jf. side 62, 1. kolonne, 1. avsnitt som sier at "Loven (altså sosialomsorgsloven, min presisering) legger til grunn at enhver først skal utnytte de muligheter han/hun har til å greie seg selv". Sosialtjenesteloven er altså også å forstå slik, at man skal utnytte egne evner før man kan henvende seg til kommunen om hjelp. Loven forsterker til og med kravene overfor søker til at han må være "helt" avhengig av hjelp for at rett til hjelp utløses, jf. side 64, 1. kolonne, 3. avsnitt.
I Ot.prp. nr. 8 for 1999-2000 Om lov om endring i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (brukerstyrt personlig assistanse) sies det med rene ord på side 5, 1. kolonne, siste avsnitt at "Brukerstyrt personlig assistanse følger de vanlige reglene for bistand etter sosialtjenesteloven kapittel 4. Rett til tjenester forutsetter at vedkommende fyller vilkårene i § 4-3". Når det gjelder konkret spørsmålet om kommunen kan overlate arbeidsgiveransvaret til brukeren er odelstingsproposisjonen klar på dette når den skriver først i kapittel 4.5 at "Kommunen kan selv velge om assistenten skal ansettes i kommunen eller om de praktiske sidene skal overlates til brukeren selv eller til andelslag opprettet av brukerne. Det bør være rimelig sikre holdepunkter for at brukeren makter oppgaven før brukeren selv overlates arbeidsgiveransvaret". Når lovgrunnlaget er at en person kan henvende seg til kommunen med et krav om hjelp når evnen til selvhjelp ikke er tilstede, er det uforståelig at departementet kan skrive at "Verken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å pålegge brukerne av tjenestene eller andelslag arbeidsgiveransvaret". Sosialtjenestelovens system er ikke slik at den gir hjemmel til det offentlige å pålegge innbyggerne å utføre sine praktiske og personlige gjøremål selv uten hjelp fra kommunen, men motsatt at dersom noen ikke evner å utføre disse gjøremålene, kan hjelp til dette kreves av kommunen. Etter min forståelse skal det altså være slik at dersom en person ut fra "rimelig sikre holdepunkter" - for å bruke odelstingsproposisjonens egne ord - makter arbeidsgiveroppgaven, kan han overlates denne.
Jeg ber derfor sosialministeren gjøre rede for hvilket rettsgrunnlag departementet bygger på når det sier at det ikke foreligger hjemmel for å pålegge innbyggerne å utføre oppgaver de evner å utføre selv.

Ingjerd Schou (H)

Svar

Ingjerd Schou: Sosiale tjenester skal fortsatt gis ut fra søkerens manglende evne til selvhjelp. Dette gjelder også de brukerne som mottar praktisk hjelp og bistand organisert som brukerstyrt personlig assistanse etter lov om sosiale tjenester m.v. § 4-2 bokstav a. At brukeren ikke vil utnytte mulighetene til selvhjelp, vil ikke i seg selv utløse krav om tjenester etter sosialtjenesteloven § 4-2, jf. § 4-3.

Departementet har i rundskriv I-20/2000 side 6, med bakgrunn i uttalelser i Ot.prp. nr. 8 for 1999-2000 kap. 4.5 side 7, uttalt at "Kommunene kan selv velge om assistentene skal ansettes i kommunen eller om de praktiske sidene skal overlates til brukeren selv eller andelslag opprettet av brukerne. Det bør være rimelig sikre holdepunkter for at brukeren makter oppgaven før brukeren selv overlates arbeidsgiveransvaret". Uttalelsene kan ikke tolkes slik at den gir kommunen hjemmel til å pålegge brukeren arbeidsgiveransvaret. Det er kommunen som plikter å utføre sosiale tjenester etter loven, jf. sosialtjenesteloven § 2-1, herunder å organisere tjenestetilbudet og stå som arbeidsgiver for de ansatte som utfører kommunens lovpålagte oppgaver. Dette er et ansvar kommunen ikke uten hjemmel kan overføre til brukeren eller andre med den begrunnelse at brukeren selv evner å utføre oppgaven. Verken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å overføre arbeidsgiveransvaret til brukeren uten brukerens samtykke.