Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:383 (2001-2002)
Innlevert: 16.05.2002
Sendt: 16.05.2002
Besvart: 27.05.2002 av helseminister Dagfinn Høybråten

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): Finner statsråden at helseregisterloven er tilfredsstillende når det gjelder den demokratiske kontrollen med private helseregistre?

Begrunnelse

Datatilsynet opplyser i en artikkel i Dagens Medisin av 10. mai 2002 at private helseregistre kan opprettes utelukkende ved konsesjon fra Datatilsynet, mens offentlige helseregistre må opprettes ved egen forskrift. Det er Justisdepartementets lovavdeling som skal ha kommet frem til denne tolkningen av helseregisterloven og personopplysningsloven. Utgangspunktet for problemstillingen er firmaet GeNovas søknad om å opprette et omfattende genregister.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Bakgrunnen for spørsmålet er at Datatilsynet i en artikkel i Dagens Medisin 10. mai 2002 opplyser at private helseregistre utelukkende kan opprettes ved konsesjon fra Datatilsynet, mens offentlige helseregistre må opprettes ved egen forskrift. Det uttales at det er Justisdepartementets lovavdeling som har kommet frem til denne tolkningen av helseregisterloven og personopplysningsloven.

Justisdepartementets lovavdeling har i brev 30. april 2002 foretatt en tolkning av helseregisterloven som er helt i tråd med departementets forståelse av loven. Lovavdelingen skriver at sentrale, regionale og lokale helseregistre som nevnt i helseregisterloven §§ 7 og 8 er helseregistre opprettet av sentrale, regionale eller lokale helsemyndigheter. Det er viktig å understreke at slike registre både kan opprettes etter konsesjon fra Datatilsynet, jf. helseregisterloven § 5, og i medhold av forskrift gitt med hjemmel i helseregisterloven §§ 7 og 8. Adgangen til å opprette helseregistre med hjemmel i forskrift kommer følgelig i tillegg til Datatilsynets konsesjonsadgang.

Rent private aktører uten noen form for samarbeid med det offentlige er ikke del av lokal, regional eller sentral helseforvaltning. Følgelig vil ikke helseregistre som slike aktører etablerer anses som sentrale, regionale eller lokale helseregistre, og vil dermed ikke kunne reguleres i forskrift etter helseregisterloven §§ 7 og 8. Private registre som skal behandle sensitive person- og helseopplysninger må ha konsesjon fra Datatilsynet etter helseregisterloven § 5, jf. personopplysningsloven §§ 9 og 33. Helseregisterloven og personopplysningsloven oppstiller strenge vilkår som må være oppfylt for at Datatilsynet skal kunne gi konsesjon. Videre vil Datatilsynet måtte ta hensyn til de føringer Stortinget har gitt gjennom behandlingen av helseregisterloven i vurderingen av konsesjonssøknadene.

Begrepet helseregistre er svært vidt, jf. definisjonen av helseopplysninger i helseregisterloven § 2. Alle personopplysninger om helseforhold og vurderinger av helseforhold omfattes av begrepet helseopplysninger. For eksempel vil databasen over kundeforhold i et forsikringsselskap kunne være et helseregister. Demokratisk kontroll av helseregistre kan bl.a. utøves gjennom Stortingets behandling av Datatilsynets årsmelding som hvert år sendes Stortinget.

Det er ønskelig med offentlig kontroll med opprettelse og drift av slike private helseregistre. Dette er det tatt høyde for i forslag til lov om biobanker, Ot.prp. nr. 56 for 2001-2002, som ble oversendt Stortinget før påske. Ifølge lovutkastet skal opprettelse av forskningsbiobanker meldes til departementet, med adgang for departementet til å nekte opprettelse dersom etiske hensyn eller tungtveiende samfunnsmessige interesser tilsier det. På den måten vil departementet kunne gripe inn og hindre opprettelse av helseregistre som omfatter biologisk materiale og informasjon som er utledet av dette materialet uavhengig av Datatilsynets konsesjonsbehandling. Datatilsynets mandat er å ivareta personvernet, og vurdere konsesjonssøknadene med tanke på dette. I departementets vurdering kan også andre hensyn, så som samfunnsmessige og etiske hensyn, gjøres gjeldende.

Offentlig kontroll kan også oppnås gjennom eierstyring. Innsamling av materiale til store helseregistre kan vanskelig tenkes uten medvirkning fra den offentlige helsetjenesten. Som sykehuseier kan staten gripe inn ved uønsket opprettelse av registre som baserer seg på innhenting av biologisk materiale og data ved hjelp av den offentlige spesialisthelsetjenesten. Videre kan departementet som eier av nasjonale helseregistre forhindre at disse dataene kobles og sammenstilles med private helseregistre. Slik kobling er ofte av stor betydning for verdien og utnyttelsen av et privat helseregister.