Skriftlig spørsmål fra Kristin Halvorsen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:414 (2001-2002)
Innlevert: 29.05.2002
Sendt: 29.05.2002
Besvart: 10.06.2002 av utenriksminister Jan Petersen

Kristin Halvorsen (SV)

Spørsmål

Kristin Halvorsen (SV): De palestinske flyktningene utgjør verdens eldste og største flyktningbefolkning. Nærmere fire millioner er registrert av FN som flyktninger. En stor andel av disse lever i fattigdom. Israel har fraskrevet seg ansvar for disse flyktningene, og nekter dem tilbakevending.
Hva er Regjeringens holdning til flyktningenes formelle rettigheter, og vil Regjeringen bidra til å legge press på Israel for at disse rettighetene skal aksepteres av Israel?

Begrunnelse

Etter sammenbruddet i Midtøsten-forhandlingene høsten 2000 har fredsprosessen stanset opp og blitt reversert ved at omfattende militære angrep fra israelsk side langt på vei har knust det palestinske selvstyret. Denne dramatiske utviklingen tilsier at det internasjonale samfunnet bør engasjere seg enda sterkere for å få i gang forhandlinger som kan føre fram til en rettferdig løsning mellom partene.
For å komme fram til en rettferdig løsning som kan lede til varig fred, bør det internasjonale samfunnet legge økt press på Israel for at Israel i større grad skal godta palestinernes formelle rettigheter som et gitt utgangspunkt for forhandlingene. Disse rettighetene er nedfelt i en rekke FN-resolusjoner, blant annet Sikkerhetsrådsresolusjonene 242 og 338, som pålegger Israel å trekke seg ut av okkuperte områder og resolusjon 194 fra 1948 som slår fast at alle de palestinske flyktningene som ønsker å vende tilbake til sine hjem, må tillates dette så snart som mulig. Resolusjon 194 er vedtatt i FNs generalforsamlingen mange ganger siden 1948.
De palestinske flyktningene ble tvunget på flukt før Flyktningkonvensjonen ble skrevet, men deres rettigheter er i tillegg til resolusjon 194 nedfelt blant annet i Menneskerettighetserklæringen som slår fast individers rett til å vende hjem til eget land.
En lærdom av Oslo-prosessen er at en trolig ikke kan vente at de to partene gjennom bilaterale forhandlinger vil komme fram til rettferdige løsninger. Nye forhandlinger må skje innen en internasjonal ramme hvor en kan veie opp for det ulike styrkeforholdet mellom partene.
Spørsmålet om flyktningenes rett til retur antas å være blant de vanskeligste å løse i de gjenstående sluttforhandlingene.
Gjennom det siste tiåret har Norge spilt en rolle som tilrettelegger for fredsprosessen i Midtøsten. Norge har blant annet av denne grunn lagt vekt på å opptre nøytralt i forhold til partene. Når fredsprosessen nå har stoppet opp, bør også Norge kunne klargjøre syn på hvilke formelle rettigheter som bør ligge til grunn for nye forhandlinger, og Norge bør uttrykke klar støtte til den palestinske flyktningbefolkningens rettigheter.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Etter Regjeringens oppfatning foreligger det i utgangspunktet en formell rett til å tilbakevende for de palestinske flyktningene, noe som også reflekteres i FNs generalforsamlings resolusjon 194 av 11. desember 1948. Det følger videre av 4. Genèvekonvensjons art. 49 og regnes dessuten som alminnelig folkerett, at en stat ikke lovlig kan utdrive en befolkning som er under dens kontroll.

Det må imidlertid vurderes hvorvidt andre forhold, herunder at det har gått lang tid siden flyktningene forlot Israel, kan få konsekvenser for retten til å tilbakevende. Ettersom det har gått lang tid siden utdrivingen, slik at kun et fåtall av de flyktningene som ble drevet ut i 1948 i dag lever, vil en gjenoppretting av den opprinnelige tilstanden bare i begrenset grad kunne skje i dag. Det er imidlertid et alminnelig folkerettslig prinsipp at en stat som bryter folkeretten pådrar seg erstatningsplikt, hvis folkerettsbruddet ikke kan kompenseres på annen måte. Dette er også kodifisert i art. 91 i 1. tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene. For flyktninger som ikke kan eller vil vende tilbake, og for senere generasjoners flyktninger, vil således erstatning kunne være et alternativ.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Regjeringen vil legge press på Israel for at palestinske flyktningers rettigheter skal bli innfridd, vil jeg få anføre følgende:

Det er Regjeringens holdning at en løsning på Midtøsten-konflikten kun kan finnes gjennom forhandlinger. Hverken selvmordsaksjoner, omfattende militære operasjoner, boikott eller sanksjoner kan bringe varig fred i Midtøsten.

Spørsmålet om palestinske flyktningers rett til hjemvending er ett av flere viktige spørsmål som Oslo-avtalene fastslår at det skal forhandles om i sluttstatusforhandlingene mellom Israel og PLO. Spørsmålet sto også sentralt i de USA-ledede forhandlingene på Camp David i juli 2000, og i de påfølgende forhandlingsrundene i Taba samme høst. Spesielt i de siste forhandlingsrundene i Taba var det fremgang i arbeidet. Forhandlingsprosessen ble imidlertid som kjent stanset i forbindelse med at statsminister Barak skrev ut nyvalg i Israel. Etter dette har det ikke vært ført sluttstatusforhandlinger mellom Israel og palestinerne.

Det er imidlertid en rekke vanskelige sluttstatusspørsmål som gjenstår, slik som spørsmål om grenser, Jerusalems fremtidige status og rettigheter til vann - for å nevne noen av de vanskeligste sakene. Flyktningspørsmålet kan således ikke behandles isolert. Spørsmålet må ses i sammenheng med alle de øvrige uløste spørsmålene, og må løses innen rammen av en helhetlig sluttstatusløsning. For øvrig bidrar Norge og andre land og aktører aktivt i arbeidet for å komme frem til forslag til løsninger på noen av disse vanskelige spørsmålene, inkludert hva som skal skje med flyktningene.