Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:435 (2001-2002)
Innlevert: 03.06.2002
Sendt: 04.06.2002
Besvart: 14.06.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Viser til vedlagt brev fra ordføreren i Røros.
Mener statsråden behandlingen av denne familien er i tråd med Regjeringens og stortingsflertallets politikk om å vise menneskelige hensyn, særlig i forhold til barnefamilier, og er behandlingen i tråd med 15-månedersregelen slik den er før omleggingen som er varslet i Revidert nasjonalbudsjett?

Vedlegg til spørsmål:

Brev fra ordføreren i Røros kommune til Utlendingsnemnda.

Dato: 29. mai 2002
Referanse nummer: 01/01642-003
Løpenummer: 003468/02
Arkivkode: FO&73
Saksbehandler: John Helge Andersen 72 41 94 20

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Etter at utlendingsloven ble endret den 1. januar 2001, kan den politiske styringen på utlendingsfeltet kun skje gjennom lov og forskrift. Dette innebærer at verken jeg eller departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) om skjønnsutøvelse, lovtolkning eller avgjørelsen av enkeltsaker. Dette gjelder også sakene til familien Krasniqi. Jeg kjenner ikke det konkrete innholdet i familien Krasniqis asylsøknader, og kan kun uttale meg på generell basis.

Alle de ca. 6 000 flyktningene som ble evakuert fra Makedonia til Norge våren 1999 på grunn av krigen i Kosovo, ble gitt midlertidig beskyttelse på grunnlag av en gruppevurdering. Dette innebar at den enkeltes søknad om asyl ble stilt i bero. Den kollektive beskyttelsen gjaldt også asylsøkere fra Kosovo som ventet på vedtak i sine saker, eller som allerede hadde fått avslag da krigen begynte. Til sammen var ca. 8 000 personer omfattet av den kollektive beskyttelsen. En av forutsetningene for at det i sin tid ble gitt midlertidig beskyttelse til kosovoalbanerne som gruppe, var at de skulle vende tilbake til Kosovo når forholdene der ble trygge. Da den kollektive beskyttelsen utløp, fikk hver enkelt imidlertid anledning til å få sin asylsøknad individuelt behandlet.

Hva familien Krasniqi angår, søkte de asyl den 17. desember 1998. Asylsøknadene ble stilt i bero i september 1999 da familien inngikk i gruppen som ble gitt kollektiv beskyttelse. Sakene ble senere tatt til individuell behandling, og i UDIs vedtak av 21. mars 2001 ble søknad om asyl avslått. Vedtakene ble påklaget til UNE, som den 25. mai 2001 opprettholdt UDIs avslag.

Ved avslag på søknad om asyl skal den aktuelle vedtaksinstansen av eget tiltak vurdere om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsier at oppholdstillatelse likevel bør gis. I saker som omfatter medfølgende barn, vil barnas situasjon være ett av flere forhold som vurderes og tillegges vekt. Hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn i en sak eller hvorvidt en søker kan anses å ha en særlig tilknytning til riket, er en skjønnsmessig vurdering som tilligger vedtaksinstansene UDI og UNE. Verken UDI eller UNE fant grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til familien Krasniqi. Familien kom heller ikke inn under 15-månedersregelen, da de var omfattet av midlertidig beskyttelse.

Familien Krasniqi har også søkt om arbeidstillatelse. Isa og Hanife Krasniqis søknad om arbeidstillatelse ble imidlertid avslått på formelt grunnlag i UDIs vedtak av 10. mai 2001. Vedtaket ble opprettholdt av UNE den 21. mai 2002.

Når det gjelder muligheten for asylsøkere til å søke arbeidstillatelse i Norge, så er utgangspunktet at slike søknader skal fremmes fra hjemlandet, jf. utlendingsforskriften § 10. Asylsøkere som fremmer slik søknad mens de oppholder seg i Norge får normalt avslag under henvisning til at riktig fremgangsmåte ikke er fulgt, uten at myndighetene foretar en vurdering av selve søknaden. Stortinget har nylig vedtatt en lovendring som åpner for at personer med faglært kompetanse eller sesongarbeidere kan fremme søknad fra Norge. Dette gjelder likevel ikke asylsøker eller utlending som oppholder seg i Norge i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Årsaken til at asylsøkere ikke får søke arbeidstillatelse fra Norge, er at en slik ordning lett kan føre til misbruk av asylinstituttet. Personer som ikke frykter forfølgelse vil kunne søke om asyl i Norge for å lete etter jobb i landet mens myndighetene behandler asylsøknaden. Det er grunn til å tro at asylinstituttet ved en slik ordning vil kunne bli brukt som innfallsport for innvandring til Norge. Det er imidlertid adgang til å la en tidligere asylsøker søke arbeidstillatelse fra Norge dersom det foreligger sterke rimelighetsgrunner. Avslagene fra UDI og UNE tilsier imidlertid at det ikke synes å foreligge slike sterke rimelighetsgrunner i familien Krasniqis saker.

En forutsetning for å gi midlertidig beskyttelse til en gruppe er som nevnt at alle i utgangspunktet skal reise tilbake når forholdene i hjemlandet er trygge. Det er viktig å overholde de vilkår som i sin tid ble satt i forbindelse med den kollektive beskyttelsen for kosovoalbanerne. Dersom vi ikke klarer å gjennomføre tilbakevending til Kosovo når forholdene blir vurdert som trygge, kan det bli vanskelig å bruke argumentet om kollektiv beskyttelse senere.

I løpet av de siste par årene har det skjedd store forandringer i Kosovo. Den albanske befolkningen har generelt sett ikke lenger noe å frykte. Det har også funnet sted store endringer innenfor skolevesen, helsevesen og infrastruktur.

Jeg vil avslutningsvis understreke at utviklingen og praksis på utlendingsfeltet følges nøye, og at behovet for eventuelle endringer vurderes løpende. Det ser imidlertid ut til at gjeldende praksis er fulgt i familien Krasniqis saker. Hva den skjønnsmessige vurderingen av barnas situasjon angår, er dette som sagt en oppgave som tilligger UDI og UNE, og som verken jeg eller departementet kan gripe inn i.