Skriftlig spørsmål fra Åslaug Haga (Sp) til helseministeren

Dokument nr. 15:455 (2001-2002)
Innlevert: 11.06.2002
Sendt: 12.06.2002
Besvart: 19.06.2002 av helseminister Dagfinn Høybråten

Åslaug Haga (Sp)

Spørsmål

Åslaug Haga (Sp): En eldre pasient ble behandlet i Tyskland. Han hadde behov for hjelp ved hjemkomst, men fikk ikke hjelp av legevakten. Begrunnelsen for at legevakten ikke tok imot var at behandlingen hadde foregått i utlandet.
På hvilket tidspunkt overtar norsk helsevesen ansvaret for pasienter som er blitt behandlet i utlandet?

Begrunnelse

I forbindelse med utenlandsmilliarden har Senterpartiet vært opptatt av smitterisiko, ordninger for transport av pasienter som er blitt behandlet i utlandet og praktiske ordninger for overgangen mellom utenlandsbehandling og behandling i Norge. Nå har vi praktisk erfaring med behandling i utlandet, og vi er ikke beroliget.
Nevnte pasient ble behandlet i Tyskland. Da han reiste hjem, ble medisin og resept lagt i kofferten. Pga. streik i Danmark kom pasienten til Gardermoen uten bagasje. Pasienten som skulle hatt medisin, tok kontakt med Rikshospitalet med forespørsel om sykehuset kunne kontakte sykehuset i Tyskland for å få beskrivelse av medisinen. Rikshospitalet bad pasienten ta kontakt med legevakten. Legevakten ville heller ikke ta kontakt med sykehuset i Tyskland. Dette gjorde derfor familien selv og fikk instrukser om medisin og medisinbruk. De måtte imidlertid til legevakten for å få medisin. Legevakten ville ikke ta imot fordi behandlingen hadde foregått i utlandet og ikke i Norge. Saken løste seg til slutt fordi bagasjen kom kl. 01 på natta! Saken viser vel dessverre noe om manglende serviceinnstilling i helsevesenet, men den reiser også et prinsipielt spørsmål vedrørende det norske helsevesenets ansvar når pasienter er behandlet i utlandet.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Dette spørsmålet med begrunnelse, er en konkret beskrivelse av en pasients opplevelse, men det reiser flere problemstillinger, som jeg vil kommentere.
Det synes å framgå av bakgrunnsopplysningene at nevnte pasient hadde fått tilbud om behandling i Tyskland gjennom Rikstrygdeverkets ordning med kjøp av sykebehandling i utlandet. Forut for slikt behandlingstilbud i utlandet ligger alltid et tilbud til pasienten fra det sykehus som har utredet vedkommende i Norge, og en henvisning til Rikstrygdeverket som setter opp det konkrete behandlingstilbudet ved utenlandsk sykehus. I slike tilfeller vil det rutinemessig overføres informasjon om pasienten fra det aktuelle norske sykehus til vedkommende utenlandske behandlingssted. Etter utført behandling ved utenlandsk sykehus blir det hjemlige sykehus informert om utført behandling og hvilken oppfølging som eventuelt er nødvendig etter hjemkomst. Helsetjenesten i Norge har ansvar for å yte nødvendig helsehjelp til pasienten fra det tidspunkt vedkommende igjen har tatt opphold i landet.
I prosjektet Kjøp av helsetjenester i utlandet er det lagt stor vekt på å sikre gode henvisnings- og etterbehandlingsrutiner. Brukerundersøkelser viser at dette vanligvis fungerer godt og oppleves trygt av de norske pasientene som benytter seg av ordningen.
Generelt vil norske helsetjenester ha ansvar for det tilbud pasienten får, fra det øyeblikk vedkommende (eller pårørende) tar kontakt med norske helsetjenester, jf. også retten til nødvendig helsehjelp som er lovbestemt både i forhold til kommunehelsetjenesten og i forhold til spesialisthelsetjenesten. I dette ligger selvsagt også den allmenne plikten til å yte forsvarlige helsetjenester.
Ved overføring av pasienter fra et sykehus til et annet, eller til sykehjem etc., forutsetter vi (jf. også pasientrettighetsloven § 3-2) at adekvat informasjon overføres med pasienten, ev. i forkant. Dette var, etter hva jeg forstår, ikke aktuelt her. Jeg nevner det likevel, fordi det er et viktig prinsipp - skal en kunne overta ansvaret for en pasient, må en også sikres oppdatert og adekvat informasjon. Dersom den aktuelle pasienten hadde fått slike opplysninger med seg fra behandlingsstedet i Tyskland, ville det vært enklere å hjelpe pasienten raskt og effektivt.
Pasienter som søker hjelp fra norske helsetjenester, i primærhelsetjenesten som i spesialisthelsetjenesten, har krav på at tjenestene som ytes er forsvarlig. I dette ligger også en plikt til å sikre seg at en har adekvate opplysninger om pasienten, blant annet oppdatert informasjon om pågående og nylig avsluttet behandling. Dersom pasienten ikke selv kan gi slike opplysninger, er det naturlig og vanlig å henvende seg til behandlingssted - forutsatt samtykke fra pasienten. Det må alltid være et element av skjønn i forhold til hvor raskt slike opplysninger skal innhentes, som også må sees opp mot andre påtrengende oppgaver, og hvorvidt pasienten kan ivaretas forsvarlig også uten at slike opplysninger blir hentet inn umiddelbart.
Den som pasienten henvender seg til, må dessuten gjøre en selvstendig vurdering på faglig grunnlag av om det er påkrevd å iverksette tiltak umiddelbart, eller om dette kan vente til en som kjenner pasienten bedre, for eksempel fastlegen, blir tilgjengelig neste dag. Det kan derfor også være faglige grunner til pasienten blir bedt om å vente til neste dag. Selv om dette er tilfelle, forutsetter jeg at det personell som møter pasienten og pårørende, viser forståelse for pasientens situasjon og er i stand til å kommunisere de vurderingene som man gjør.