Skriftlig spørsmål fra Øystein Hedstrøm (FrP) til helseministeren

Dokument nr. 15:488 (2001-2002)
Innlevert: 19.06.2002
Sendt: 19.06.2002
Besvart: 21.06.2002 av helseminister Dagfinn Høybråten

Øystein Hedstrøm (FrP)

Spørsmål

Øystein Hedstrøm (FrP): Enkelte institusjonspasienter i Oslo har valgt å gå "ut av køen" i Den offentlige tannhelsetjenesten, og de har i ettertid fått kostnadene ved behandling hos privat tannlege dekket av kommunen. Søknaden som i første omgang ble avslått, ble etter anke til Statens helsetilsyn innvilget fordi kommunene med hjemmel i vederlagsforskriften ble pålagt å dekke tannlegeregningen.
Hva vil statsråden gjøre for å rette opp manglende samsvar mellom rettigheter i tannhelseloven og vederlagsforskriften?

Begrunnelse

Eldre og uføre i institusjon og hjemmesykepleie (gruppe c) har en rettighet i henhold til lov om tannhelsetjenesten. En forutsetning for at de skal få et oppsøkende og regelmessig tilbud fra Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) i fylket, er at oppholdet på institusjonen har vart i minst tre måneder eller at de har hjemmesykepleie minst én dag pr. uke i tre måneder.
Dekningsgraden varierer fra fylke til fylke, og det rapporteres om at mange bare får akuttbehandling og at pasienter settes på venteliste. I 2000 ble 62 pst. (varierende fra 52-71 pst.) av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon undersøkt og behandlet, men det fremgår ikke av statistikken om disse fikk den behandling de hadde behov for.
Ifølge vederlagsforskriften vedrørende opphold på institusjon utgifter til nødvendig tannbehandling dekkes for beboere som betaler vederlag. I en uttalelse fra Statens helsetilsyn av 22. april 1998 vises det til at det ikke stilles krav i forskriften om at behandlingen må være foretatt av bestemte tannleger eller av Den offentlige tannhelsetjenesten for at beboeren skal få dekket disse utgiftene. Hva som skal defineres som nødvendig tannbehandling, må vurderes i det enkelte tilfelle.
Det er tilsynelatende ikke samsvar mellom tannhelselovens bestemmelser om et tilbud som bare kan gis gjennom DOT, ev. av privatpraktiserende tannleger som DOT kjøper tjenester av, beboernes rettigheter hjemlet i vederlagsforskriften. I Oslo er det eksempler på at institusjonspasienter som har valgt å gå "ut av køen" og fått utført behandling hos privat tannlege, har fått kostnadene dekket av kommunen i ettertid. Søknadene ble i første omgang avslått av bydel og fylkeslege, men etter anke til Statens helsetilsyn fikk beboeren medhold, og kommunen ble pålagt å dekke tannlegeregningen.
Dette forhold skaper et etisk dilemma for offentlig ansatte tannleger om hvilke informasjon de skal gi sine brukere.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Spørsmålet fra representanten Øystein Hedstrøm angår to forskjellige regelverk som regulerer vederlag for tannbehandling for pasienter på kommunale institusjoner. Det ene regelverket er tannhelsetjenesteloven og forskrift 24. mai 1984 nr. 1268 om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten, hjemlet i denne loven. Det andre regelverket er kommunehelsetjenesteloven og forskrift 26. april 1995 nr. 392 om vederlag for opphold i institusjon mv., også kalt vederlagsforskriften, hjemlet i denne loven. Den aktuelle forskriften i denne sammenheng er vederlagsforskriften etter kommunehelsetjenesteloven. Begge regelverk gir bl.a. pasienter på institusjoner opprettet med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven rett til vederlagsfri tannbehandling.

Etter tannhelsetjenesteloven § 2-1, jf. § 1-3, har grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie rett til nødvendig tannhelsehjelp i den fylkeskommune der de bor eller midlertidig oppholder seg. Det er fylkeskommunen som etter tannhelsetjenesteloven § 1-1, jf. § 1-3 skal sørge for disse tjenester. Etter § 2 i vederlagsforskriften hjemlet i tannhelsetjenesteloven skal tannhelsetjenester gis vederlagsfritt når institusjonsoppholdet har vart i mer enn 3 måneder, så lenge oppholdet varer. Etter tannhelsetjenesteloven § 5-1 skal fylkeskommunen dekke utgiftene forutsatt at tannhelsehjelpen er utført av fylkeskommunalt ansatt personell eller av privatpraktiserende tannleger som har inngått avtale med fylkeskommunen.

Institusjonspasienter med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven og vederlagsforskriften hjemlet i denne loven har imidlertid ingen plikt til å motta nødvendig tannhelsehjelp fra fylkeskommunalt ansatt tannhelsepersonell eller fra tannleger med avtale med fylkeskommunen. Det kan være institusjonspasienter som ønsker å få nødvendig tannbehandling utført av den privatpraktiserende tannlege de benyttet før institusjonsoppholdet, og som ikke har avtale med fylkeskommunen. Overfor disse pasienter har imidlertid fylkeskommunen ingen plikt til å dekke utgiftene til behandlingen.

Spørsmålet er så om kommunen (hvor institusjonspasienten oppholder seg) plikter å dekke utgifter til tannbehandling for de ovenfor omtalte pasienter. Som representanten Øystein Hedstrøm omtaler i sin begrunnelse for spørsmålet, gjorde Statens helsetilsyn i forbindelse med en konkret klagesak en fortolkning av dette spørsmålet i 1998. De tolket regelverket slik at vederlagsforskriften § 7 kom til anvendelse i slike tilfeller. § 7 definerer hvilke tjenester som omfattes av det vederlag institusjonspasienter betaler kommunen. Det fremgår av bestemmelsen at vederlaget skal omfatte kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner mv. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter lov om helsetjenesten i kommunen § 1-3 andre ledd. Konsekvensene ble at kommunen måtte dekke utgifter til nødvendig tannbehandling for de sykehjemspasienter som valgte å få tannhelsehjelpen utført av privatpraktiserende tannlege uten avtale med fylkeskommunen.

Helsedepartementet har ikke på kort varsel hatt mulighet til å vurdere denne fortolkningen. Vederlagsforskriften regulerer vederlag for opphold i kommunale institusjoner og i boliger/boformer hjemlet i både lov om sosiale tjenester og i lov om helsetjenester i kommunene. Det betyr at personkretsen med rettigheter til nødvendig tannbehandling etter vederlagsforskriften er mye mer omfattende enn de grupper overfor hvilke fylkeskommunen plikter å yte vederlagsfri tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven. Jeg ser at det kan reises spørsmål om hensiktsmessigheten av et regelverk som for grupper av institusjonspasienter hjemler rett til vederlagsfri tannhelsehjelp overfor to forskjellige forvaltningsnivåer avhengig av hvilken tannlege pasienten ønsker skal utføre behandlingen. Dette vil jeg se nærmere på.

Jeg har startet en gjennomgang av regelverket på tannhelsefeltet med sikte på opprydning og forenkling. Jeg ser at denne gjennomgangen bl.a. også bør omfatte enkelte bestemmelser i kommunehelsetjenesteloven med relevante forskrifter.