Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:495 (2001-2002)
Innlevert: 20.06.2002
Sendt: 21.06.2002
Besvart: 27.06.2002 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Med bakgrunn i en rekke henvendelser fra foreldre, andre pårørende og ungdom som har barn eller ungdommer under omsorg, eller selv er under omsorg i barnevernstjenesten rundt om i hele landet, vil jeg spørre statsråden hva som kan gjøres for å bedre forholdene mellom de ulike partene i en barnevernsak?

Begrunnelse

Som medlem av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har jeg de siste ukene opplevd en sterk pågang fra foreldre som har barn under omsorg og/eller ungdom som er under offentlig omsorg. Det er hjerteskjærende historier som fortelles uten at jeg vil gå inn i noen av de enkelte sakene. Men én ting som er åpenbar, også for en nøytral tredjepart, er at barnevernstjenesten til tider oppfører seg svært arrogant og nedlatende overfor de mennesker de av yrkesmessig erfaring burde vite er i dype kriser. Enten ved at de har blitt fratatt det de kanskje elsker mest, eller ved at de er blitt flyttet fra sine biologiske foreldre.
Det er et par av disse sakene som har gjort svært sterkt inntrykk på meg, som gjør at jeg ikke kommer til å sitte stille å se på.
Ungdommer som blir hentet på skolen og som ikke blir hørt men nærmest latterliggjort av barnevernstjenesten er for meg et overgrep. Man kan umulig sette barns beste i fokus med en slik fremgangsmåte. Jeg har selv snakket med en gutt på 13 år som er opprørt, fortvilt, og som til tross for barnevernets påstander om umodenhet så altfor tidlig har blitt voksen. Jeg vet at slike saker er veldig følsomme, og at man ikke alltid er objektiv i sin vurdering, men tross alt er det vår oppgave, spesielt når det er det offentlige som har overtatt omsorg og ansvar, at barnevernstjenesten behandler alle parter med den respekt og empati som er nødvendig.
Tanken har streifet meg at pga. den belastning det må være å arbeide i barnevernstjenesten er gjennomtrekken som saksbehandler relativt høy i denne sektoren. Mange av saksbehandlerne er svært unge og har selv liten erfaring med familie. Dette er bekymringsfullt, tatt i betraktning at det er familier i krise disse saksbehandlerne ofte møter.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Representanten Woldseth er opptatt av hva som kan gjøres for å bedre forholdene mellom partene i en barnevernsak. Hun er spesielt opptatt av foreldrenes og barnas situasjon.

Innledningsvis vil jeg understreke at i de aller fleste saker opptrer barnevernets ansatte på en korrekt måte i forhold til partene i en barnevernsak. Men jeg er enig i at barnevernet noen ganger ikke håndterer situasjoner slik de skulle gjøre. Det kan være mange årsaker til dette, og noen av forklaringene skyldes at mange barnevernsaker både er kompliserte og sammensatte.

Woldseth trekker spesielt frem det forhold at mange saksbehandlere som arbeider direkte med klienter i barnevernet er svært unge og har liten erfaring med å arbeide med familier i krise. Jeg mener at både barnevernets arbeidsmetoder i møte med familier og barn samt tiltak for å heve kompetansen blant de ansatte er viktige for å bedre forholdene mellom de ulike partene i en barnevernsak.

Jeg er opptatt av at familiens rolle i barnevernet skal styrkes. Foreldre i familier som trenger hjelp må selv aktivt bidra med sin foreldrekompetanse, de må være villig til å motta hjelpen som hjelp til selvhjelp. Mange av de nye metodene i barnevernet bygger nettopp på de ressursene familien allerede har. De bygger på tillit, samarbeid, medvirkning og støtte. Det er nettopp slike verdier som er viktig i arbeidet med å bedre forholdene mellom partene i en barnevernsak.

Til orientering vil jeg kort nevne noen sentrale metoder som er i bruk i barnevernet i dag. Home-Start Familiekontakten er et familiestøtteprogram for familier med barn under syv år som er i en vanskelig livssituasjon. Målet med programmet er å forhindre sammenbrudd og kriser i familien, og på den måten forebygge uheldige omsorgssituasjoner. Hjelpen blir gitt av frivillige, uten kostnader, og i 2000 fikk 143 familier med 289 barn hjelp. Marte Meo er en samspill- og kommunikasjonsbasert veiledningsmetode som benyttes i arbeid med foreldre som har problemer med sine barn. Metoden er løsningsorientert og familiene skal få hjelp til å mestre problemene med sine barn. Denne metoden er med stort hell tatt i bruk av både barnehager, barnevernet, skole og barne - og ungdomspsykiatrien. Videre er Familierådslag en metode med positive resultater. Gjennom familierådslag samles hele storfamilien for å drøfte og planlegge hvordan man best kan bidra til å forbedre barnets livssituasjon. Avhengig av barnets alder er også barnet selv tilstede og deltar i dette rådslaget. I denne metoden er det først og fremt familiens definisjon av hva som er problemet og hvordan dette kan løses som legges til grunn for gjennomføringen. Jeg mener at denne metoden i høy grad bidrar til å skape likeverdige forhold mellom barnevernet, barnet og foreldrene fordi de som vet best "hvor skoen trykker" har en sentral rolle i forhold til å løse problemene. Til slutt vil jeg nevne Foreldreveiledningsprogrammet som en viktig metode når det gjelder å vektlegge foreldrenes ressurser. Dette programmet er med stor suksess tatt i bruk av både barnevern, skoler og helsestasjoner. På behandlingssiden er også metoder som Webster-Stratton, PMT (Parent Management Training) og MST (Multisystemisk Terapi) viktig å nevne som metoder som utvikler tilnærmingsmåter som bidrar til at barn og familier selv bli aktive i løsningen av problemene, fremfor at hjelpeapparatet ensidig skal prøve å løse problemene for dem.

Når det gjelder de ansatte i barnevernet vil jeg understreke at det ikke finnes grunnlag for å si generelt verken at nyutdannede saksbehandlere arbeider med de tyngste barnevernsakene eller at ansatte i det kommunale barnevernet ikke mottar veiledning på å arbeide med familier i krise. Men det vil være situasjoner i særlig små kommuner der det er eksempler på at ansatte i barnevernet med liten erfaring må påta seg hovedansvaret for vanskelige barnevernsaker. Som hovedregel vil det være alltid være tilgang på råd og veiledning fra både fylkeskommunen og fra fylkesmannen i slike saker.

Når det gjelder veiledning til ansatte i barnevernet foretok Barne- og familiedepartementet (1994-97) kartlegninger av veiledningstilbudene i det kommunale barnevernet gjennom spørreskjemaer til kommunene. Andelen kommuner som oppga at de ansatte ikke hadde veiledningstilbud endret seg ikke vesentlig i denne perioden. Den siste kartleggingen ble foretatt litt før årsskiftet 1997/1998. Den gang oppgav rundt 90 pst. av barnevernkontorene at de ansatte hadde veiledningstilbud fra kollegaer fra eget eller andre tjenesteområder.

Tilbakemeldinger fra fylkesmennene indikerer at de fleste ansatte i det kommunale barnevernet i dag mottar faglig konsultasjon og veiledning fra ledere, erfarne kollegaer eller personell fra andrelinjetjenestene. I den grad ansatte mangler veiledningstilbud, dreier det seg som oftest om kortere perioder, for eksempel i forbindelse med at veilederen eller saksbehandleren skifter arbeidsplass.

Woldseth understreker også at belastningen med å arbeide i barnevernet kan medføre høy grad av gjennomtrekk. I den grad dette skjer er det uheldig med tanke på at familier og barn får for mange å forholde seg til. For å dempe personellgjennomtrekken i det kommunale barnevernet, er det bl.a. viktig at de ansatte sikres gode lønns- og arbeidsvilkår. I og med at lønn fastsettes gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, kommenterer jeg ikke dette nærmere her. Med unntak av lover og nasjonale retningslinjer er valg av personalpolitiske tiltak for å sikre et stabilt personell en del av kommunenes arbeidsgiveransvar. Bygd på prinsipielle betraktninger om forholdet mellom stat og kommune, ser jeg det ikke som hensiktsmessig at staten setter i verk spesielle personalpolitiske tiltak på områder som kommunene har ansvar for.

En annen viktig side ved arbeidsvilkårene til de ansatte er hvilke opplæringstilbud de får. Opplæringstilbud inkluderer konsultasjon og veiledning både til nyutdannede og mer erfarne saksbehandlere og ledere. Barnevernloven § 2-1 sjette ledd fastslår at kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av kommunens personell. Personellet er også forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses som nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. For å sikre at alle ansatte i det kommunale barnevernet får tilstrekkelige veiledningstilbud, er det etter min vurdering antakeligvis nødvendig med en større grad av interkommunalt samarbeid. På grunn av de store forskjellene i folketall som finnes mellom norske kommuner, er det urealistisk å forvente at alle kommuner på ethvert tidspunkt skal være "selvforsynte" med veilederkompetanse. Personell fra spesialisttjenestene kan også gi veiledning, men kan ikke alltid dekke det kommunale barnevernets veiledningsbehov, blant annet fordi slike spesialister ofte ikke er eksperter på saksbehandling i barnevernet.

Jeg vil til slutt nevne at de spørsmålene som blir behandlet i dette brevet, blir nærmere drøftet i stortingsmeldingen om barnevernet som jeg planlegger å legge fram i løpet av sommeren 2002. Jeg ser det som svært positivt at representanten Woldseth er opptatt av barnevernet og ser frem til en fruktbar diskusjon omkring barnevernet, når den kommende meldingen blir behandlet i Stortinget.