Skriftlig spørsmål fra Inge Lønning (H) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:497 (2001-2002)
Innlevert: 20.06.2002
Sendt: 21.06.2002
Besvart: 02.07.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Inge Lønning (H)

Spørsmål

Inge Lønning (H): Til forskjell fra rettstilstanden i vårt naboland Sverige skjelner norsk utvisningspraksis i forhold til straffedømte utlendinger ikke mellom personer som har bodd storparten av sitt liv i Norge og personer uten slik tilknytning til det norske samfunn. Denne praksis gir i noen tilfelle åpenbart urimelige utslag.
Vil statsråden treffe tiltak for å bøte på dette?

Begrunnelse

På skriftlig spørsmål nr. 474 for 2000-2001 fra Aud Gaundal svarte daværende statsråd Sylvia Brustad at hun ville "se nærmere på hvorvidt Norge også bør innføre et absolutt vern mot utvisning for utlendinger som ankommer Norge i ung alder". I mellomtiden er dette tatt inn som et eget punkt i mandatet for lovutvalget for ny utlendingslov (pkt. 13). Lovutvalget har frist til 31. desember 2003, hvilket innebærer at det under enhver omstendighet vil gå flere år før en eventuell lovendring vil være på plass. En lovendring vil heller ikke løse problemet med enkeltsaker som i henhold til dagens praksis har gitt åpenbart urimelige utslag. De fleste vil formodentlig finne skjønnsutøvelsen lite betryggende når flykaprere uten noen forhåndstilknytning til Norge gis varig opphold i vårt land, samtidig som en person som har bodd i Norge fra elleve års alder, der alle nære familiemedlemmer er norske statsborgere, ilegges varig bortvisning fra Norge pga. én straffedom for et forhold som må antas å være vesentlig mindre alvorlig enn det de to har gjort seg skyldige i. Fra et rettssikkerhetssynspunkt er det svært lite tilfredsstillende at straffedømtes livshistorie og familietilknytning til det norske samfunn tillegges minimal eller ingen vekt ved den skjønnsutøvelse som ligger til grunn for vedtak om varig opphold i eller varig bortvisning fra riket.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Lovutvalget for ny utlendingslov vil vurdere hvorvidt utlendinger som ankommer Norge i ung alder eller som har særlig lang botid i landet, bør gis et absolutt vern mot utvisning. Jeg ser derfor ikke behov for at departementet parallelt med lovutvalgets arbeid, skal utrede samme problemstilling. Forvaltningen av departementets ressurser tilsier at vi i størst mulig grad unngår en slik dobbeltbehandling. Jeg mener også at det er viktig å vurdere hvorvidt langtidsboende utlendinger skal gis et absolutt vern mot utvisning, i en bredere sammenheng slik som lovutvalget har anledning til. Lovutvalget har også en uavhengig rolle som jeg mener det er viktig å ivareta. Det ligger i sakens natur at revisjon av utlendingslovgivningen er et større lovarbeid som tar tid.

Jeg vil understreke at alle enkeltsaker vedrørende utvisning gis en individuell behandling, og at utlendingsmyndighetene gjennom det regelverket vi har i dag alltid er forpliktet til å vurdere en utlendings tilknytning til Norge gjennom botid og familietilhørighet. For situasjoner hvor loven gir hjemmel for å utvise, skal utlendingsmyndighetene foreta en forholdsmessighetsvurdering av det straffbare forholds alvor og utlendingens tilknytning til riket. Utvisning besluttes ikke i tilfeller hvor det vil anses for å være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans/hennes nærmeste familiemedlemmer. Sentralt i denne vurderingen er utlendingens botid og familietilknytning til riket. For utlendinger som begår alvorlig kriminalitet som for eksempel grove narkotikaforbrytelser, grove voldshandlinger, voldshandlinger overfor barn eller barnemoren, incest eller får gjentatte domfellelser, har vi lang og fast praksis for at utvisning blir resultatet. Blant denne gruppen befinner det seg også utlendinger som har kommet til Norge i ung alder og som i mange tilfeller har opparbeidet seg en sterk tilknytning til Norge gjennom botid og etablert familie her. Denne forvaltningspraksisen kan departementet ikke justere uten lovendring.

Alle utviste kan etter søknad få adgang til riket, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen. Nye opplysninger kan medføre at innreiseforbudet blir opphevet.

Når det gjelder henvisningen til den såkalte flykaprersaken, så vil jeg overfor Stortinget komme tilbake med en nærmere redegjørelse om saken.