Skriftlig spørsmål fra Jan Simonsen (Uav) til sosialministeren

Dokument nr. 15:498 (2001-2002)
Innlevert: 20.06.2002
Sendt: 21.06.2002
Besvart: 28.06.2002 av sosialminister Ingjerd Schou

Jan Simonsen (Uav)

Spørsmål

Jan Simonsen (Uav): Vil statsråden ta noen form for initiativ til å la Vinmonopolets grossister få avgjøre hvilket kvantum som Vinmonopolets butikker eller kunder er nødt til å bestille ved kjøp av et enkelt varemerke, eller sørge for en felles distribusjonsordning som kan ta for seg en forsvarlig leveringsordning for mindre kvantum fra grossistene?

Begrunnelse

Vinmonopolet har en del bestemmelser overfor grossister som kan slå urimelig ut for en forretningsdrivende som må styre etter lønnsomhet for sin virksomhet.
For produkter som lagerføres i den aktuelle butikken til Vinmonopolet, kan grossisten fritt nekte å effektuere bestillinger som er mindre enn minste forpaktningsenhet av ytteremballasje.
Men situasjonen er annerledes for produkter som butikkene til Vinmonopolet ikke lagerfører, fordi da gjelder ingen minimumsgrenser for bestilling. Det vil si at en grossist er nødt til å sende eksempelvis en flaske øl til Hammerfest uten å kunne ta tilstrekkelig hensyn til kostnadene for dette.
Siden Vinmonopolet ikke har noen felles distribusjonsordning for slike situasjoner, er grossisten nødt til å subsidiere denne transporten med ganske betydelige beløp.
Her stiller Vinmonopolet sterke og uholdbare krav overfor grossist fordi kunden er Vinmonopolets kunde. Vinmonopolet krever grossistene for leveringsplikt uavhengig av minimumskvantum.
Dette er grossistene tvunget til som brukere av bestillingsutvalgets mangesortimentsordning hvor de fleste produkter tilbys Vinmonopolets kundesystem.
Via bestillingsutvalget markedsfører i hovedsak grossistene sine betydeligste varer til Vinmonopolets kunder uten at de kan påvirke eller bestemme hvor grensene for "lønnsom levering" går.
Siden flertallet av stortingspolitikerne har bestemt at mest mulig av alkohol skal være nødt til å gå gjennom Vinmonopolets butikker, også eksempelvis sterkøl og rusbrus over 4,75 alkoholprosent, er ikke slike hensyn vedrørende leveringskostnader i alle sammenheng tilstrekkelig ivaretatt.

Ingjerd Schou (H)

Svar

Ingjerd Schou: Innledningsvis vil jeg minne om at i forbindelse med tilpasningen til EØS-avtalen ble det med virkning fra 1. januar 1996 åpnet for konkurranse når det gjelder import, engrossalg og distribusjon av alkoholholdig drikk. Vinmonopolets virksomhet ble begrenset til å være et rent detaljmonopol for salg av varer fra butikkene til privat kunder. Levering av varer til Vinmonopolets butikker, herunder distribusjon, ble konkurranseutsatt innenfor rammen av en bevillingsordning for grossister.

I henhold til forskrift om A/S Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv. (innkjøpsforskriften) har Vinmonopolets butikker et sortiment av lagerførte produkter som består av de mest etterspurte merkene. Lagerført sortiment i den enkelte butikk er tilpasset etterspørselen. Fra Vinmonopolet får jeg opplyst at det er tre butikkategorier med et lagerført sortiment på henholdsvis 360, 740 og 1 100 merker. I tillegg kan kundene bestille produkter fra bestillingsutvalget. Dette er varer som ikke lagerføres i den enkelte butikk.

Det har vært lagt til grunn at Vinmonopolets totale produktsortiment skal være tilgjengelig til samme pris i hele landet, enten i form av lagerførte produkter i Vinmonopolets butikker eller som bestillingsvarer, jf. § 8-1 i innkjøpsforskriften. På denne bakgrunn krever Vinmonopolet, med hjemmel i innkjøpsforskriften § 9-1, at grossistene leverer hele sortimentet til lik pris til alle butikker over hele landet.

Bestillingsutvalget består av opp mot 4 500 merker. Mange kunder bestiller ned til en flaske. Hvis Vinmonopolet skulle bli tvunget til å bestille en kasse på tolv flasker for hver enkelt bestilling av f.eks. en flaske, ville butikkene bli fylt opp med varer som det ikke er etterspørsel etter. Utgiftene med dette ville bli høye og butikkene ville få store driftsproblemer med å håndtere overskuddsvarer.

Alternativet ville være å kreve at den enkelte kunde skal kjøpe det antall enheter av et produkt som er i minste forpakningsenhet av ytteremballasjen, f.eks. en hel kasse. Dette ville imidlertid gi dårlig kundeservice i forhold til kundenes behov. Alkoholpolitisk vil det også være lite ønskelig å påtvinge kundene kjøp av større mengder alkohol enn de ønsker.

For varer som lagerføres i butikkene kan grossistene derimot sette et krav om levering av et minstekvantum tilsvarende minste forpakningsenhet, for eksempel en kasse, som det korrekt fremgår av spørsmålet. I motsetning til bestilling fra en enkeltkunde, er det en generell etterspørsel etter disse varene som også reflekteres ved at det ikke er noe problem at grossisten begrenser sin leveranse til et større parti.

Når det gjelder spørsmålet om Vinmonopolet bør ta ansvaret for en felles distribusjonsordning, vil jeg peke på at Vinmonopolet er et detaljmonopol. Distribusjon av produkter til butikkene, derimot, er del av engrosleddet, og der skal det være konkurranse. Det er en forutsetning for hele arbeidsdelingen mellom detaljmonopolet og grossistene at Vinmonopolet ikke skal gripe inn i konkurranseutsatt virksomhet. Distribusjonen er en del av grossistens forretningsmessige drift som denne må legge opp mest mulig hensiktsmessig i konkurranse med andre grossister.

Grossister som driver rasjonelt sender i praksis enkeltbestillinger til Vinmonopolets butikker sammen med andre varer og ikke som egen leveranse av en enkelt eller bare noen få flasker. Som i annen konkurranseutsatt næringsvirksomhet er det grossistenes ansvar at distribusjonen organiseres på en effektiv og regningssvarende måte. Vinmonopolets rolle er å behandle alle grossister likt når det gjelder innkjøp og videresalg innenfor de samme rammebetingelsene. En leveringsordning for mindre kvantum fra grossistene ligger utenfor Vinmonopolets område. Dette må håndteres som en del av grossistenes konkurranseutsatte virksomhet, og fra Vinmonopolet får jeg opplyst at deres erfaringer viser at dette er fullt mulig.

I en avveining av kundenes servicebehov og helt nødvendige krav til kostnadseffektiv drift av Vinmonopolets butikker opp mot ulempen det er for grossistene, finner jeg at det distribusjonsansvar som legges på grossistene for små leveranser ikke kan anses for å være urimelig.