Skriftlig spørsmål fra Anne Helen Rui (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:46 (2002-2003)
Innlevert: 24.10.2002
Sendt: 24.10.2002
Besvart: 31.10.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Anne Helen Rui (A)

Spørsmål

Anne Helen Rui (A): Den nye loven om voldsoffererstatning skulle gi flere voldsutsatte kvinner større erstatning. Flere saker viser at det nå er vanskeligere enn noensinne å få erstatning.
Hva vil justisministeren gjøre for å frambringe statistikk for å avklare hvordan lovendringen har virket?

Begrunnelse

Stortinget ønsket å styrke voldsofres rettigheter med den nye loven om voldsoffererstatning som ble iverksatt 1. juli i fjor. Det skulle bli enklere å få erstatning, og maksimumsbeløpet ble hevet til 1 mill. kr. Mange saker viser at det er blitt vanskeligere å få voldsoffererstatning nå enn tidligere. Videre viser det seg at det er store ulikheter i praksis hos de ulike fylkesmennene. De grepene som ble gjort for å gjøre det lettere å få erstatning synes å ha ført til det motsatte.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Jeg er svært opptatt av å ha en voldsoffererstatningsordning som fungerer etter intensjonene, og som kan gi voldsofre nødvendig erstatning etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep.
Lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) trådte i kraft 1. juli 2001. Ordningen ble gjort om fra en billighetsordning til en rettighetsordning, bl.a. for å styrke voldsofrenes stilling. Loven bygger på den tidligere forskriften og praksis som har vært fulgt de senere år.
Den nye loven kommer fullt ut bare til anvendelse der den straffbare voldshandlingen er begått etter at loven trådte i kraft. De øvrige sakene behandles fortsatt etter forskriften. Det vil si at det foreløpig er relativt få saker som er avgjort og klagebehandlet etter den nye loven. Det vil derfor kunne ta minst et par år før det foreligger tilstrekkelig mange saker som kan gi et riktig bilde av utviklingen.
Etter min erfaring kan det ikke antas at det i medhold av den tidligere forskriften har blitt vanskeligere å få voldsoffererstatning. I denne forbindelse viser jeg til årsrapportene fra Erstatningsnemnda for voldsofre. Tallene derfra mellom 1997 og 2001 viser følgende:


1997199920002001

Antall søknader ferdigbehandlet
hos fylkesmennene:1632166918771781

Innvilget helt/delvis
hos fylkesmennene:922106810761150

Antall klagesaker behandlet
i Erstatningsnemnda:126270305355

Endret til gunst for skadelidte
i Erstatningsnemnda:42387280

Én av sakene, omtalt i Aftenpostens artikkelserie 20. og 21. oktober d.å., er behandlet som klagesak av Erstatningsnemnda, men etter forskriften om voldsoffererstatning. Denne saken er derfor ikke et eksempel på at det eventuelt har blitt vanskeligere å få voldsoffererstatning på grunn av loven.
De øvrige sakene, omtalt i Aftenposten, er behandlet av fylkesmannen, trolig også etter forskriften. Disse kan påklages til nemnda. Det er imidlertid vanskelig å kommentere enkeltsaker ut fra framstilling i mediene, særlig når de heller ikke er endelig avgjort.
Departementet vil i 2003 skaffe oversikt over de sakene som er behandlet i Erstatningsnemnda etter den nye loven og undersøke praktiseringen av ordningen. En total evaluering nå er imidlertid vanskelig, bl.a. fordi det er relativt få saker som er avgjort utelukkende etter den nye loven. Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte i løpet av 2003 med en evaluering av loven.
Jeg vil imidlertid også kommentere beviskravet etter voldsofferloven § 3 fjerde ledd. Et vilkår etter bestemmelsen er at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling. For å bli tilkjent voldsoffererstatning er det med andre ord ikke tilstrekkelig at man tror på skadelidte. Men det kreves heller ikke at den skadevoldende handling er bevist utenfor enhver rimelig tvil.
På dette punktet innfører loven ikke noe nytt. Dette kravet er nedfelt i gjeldende praksis etter forskriften. Høyesterett har i dom 5. juni 1996 fastslått at en person som er frifunnet for et straffbart forhold likevel kan dømmes til å betale erstatning til skadelidte for det samme forholdet, dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at den utpekte gjerningsmannen har begått det straffbare forholdet. Ved å lovfeste dette kravet har departementet ment å stille de samme krav til bevis som domstolene stiller i tilsvarende saker. Jeg viser også til Innst. O. nr. 46 (2000-2001), side 6, 1. spalte, 3. avsnitt.
På bakgrunn av evalueringen vil jeg vurdere om loven bør endres.