Skriftlig spørsmål fra Knut Storberget (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:74 (2002-2003)
Innlevert: 06.11.2002
Sendt: 07.11.2002
Besvart: 12.11.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Knut Storberget (A)

Spørsmål

Knut Storberget (A): Er justisministeren enig i at det er uheldig å sette unge førstegangssonere med korte dommer inn til soning i fengsler som tradisjonelt huser straffedømte med lange dommer, eksempelvis Ullersmo, og hva vil han gjøre for å unngå dette i framtiden?

Begrunnelse

Ved omorganiseringen av kriminalomsorgen synes det som man også ved fengsler, med bl.a. høyt sikkerhetsnivå beregnet for straffedømte med lange dommer, også nå tar imot til soning førstegangsdømte med korte dommer. Dette er uheldig og gjør sanksjonene i strafferettspleien mindre nyansert og mindre treffsikre. Effekten blir ofte det motsatte av hva vi ønsker oss: flere kriminelle handlinger og økt risiko for tilbakefall. Den kontakt særlig yngre lovbrytere får på disse anstaltene med øvrig soningsmiljø fungerer kun som en aktiv forbryterskole.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Fengsling av unge lovbrytere forekommer i svært liten grad. Pr. 30. september 2001 var 12, av i alt 3 057 innsatte, unge i alderen 15 til 18 år. Av disse var én person innsatt for narkotikaforbrytelser, én var innsatt etter utlendingsloven, én for voldtekt, tre for tyverier og seks for ran.

Jeg er enig med representanten Storberget i at det kan være uheldig å plassere unge lovbrytere sammen med voksne. Løsningen er etter mitt syn imidlertid ikke å etablere spesielle ungdomsanstalter eller avdelinger for unge lovbrytere slik man har i flere andre land. Min oppfatning er at egne avdelinger for unge lovbrytere er uheldig for de unge, bl.a. fordi dette ville medføre en sentralisering av tilbudet slik at den unge ikke får sone i nærheten av hjemstedet. Det må videre antas at den relativt høye terskelen for at unge lovbrytere blir idømt fengselsstraff betyr at de lovbrudd de unge har begått er alvorlige. Dessverre er det også slik at fengsling ofte er den siste utvei etter mange forsøk på å få den unge på rett kjøl igjen. Justisdepartementet er av den oppfatning at det kan være svært uheldig å samle denne gruppen under samme tak. En av de viktigste påvirkningsfaktorene for unge vil jo nettopp være gruppen av likealdrende.

Løsningen må derfor ligge i en konkret vurdering av den enkelte unges behov og muligheter. Straffegjennomføringsloven har som kjent flere bestemmelser som omhandler individuell vurdering og behandling av innsatte. Alder vil være et viktig moment. Plassering av unge lovbrytere vil bli vurdert bl.a. i forhold til nærhet til familie, anstaltens muligheter til å gi egnede tilbud om skole, arbeid og fritid. Det vil videre bli vurdert hvorvidt det er behov for ekstra oppfølging fra helsetjenesten i anstalten, om det er behov for overføring til rusmiddelinstitusjon og liknende tiltak.

Hensynet til kapasitetsutnyttelse, bl.a. for å forhindre at innsatte blir sittende i politiarresten i mer enn 24 timer, har som kjent medført at presset i de fleste anstalter til å ta imot innsatte, er stort. Siden Ullersmo er nevnt spesielt, kan jeg opplyse at region nordøst, som anstalten ligger under, normalt ikke vil plassere domfelte med dommer under ett år på Ullersmo. Videre vil regionen vurdere om den domfelte kan plasseres i åpen anstalt. Unge domfelte, som plasseres på Ullersmo, vil bli plassert i den avdelingen anstalten ut fra kjennskap til personen mener passer best for vedkommende. Når kapasitetsutnyttelsen ligger rundt 100 pst. er det dessverre en kjensgjerning at det kan være problematisk å finne det optimale soningsalternativ, også for de helt unge. Jeg kan for øvrig opplyse at det pr. i dag ikke sitter unge mellom 15 og 18 år på Ullersmo. Fem innsatte, hvorav én i varetekt, er imidlertid mellom 18 og 20 år. Den varetektsinnsatte har ingen tidligere ubetingede dommer, og er nå siktet for medvirkning til drap.

Det er ingen lettvinte løsninger for behandling av unge som sitter i fengsel. Løsningen må finnes i den andre enden av skalaen, i det forebyggende arbeid blant barn og unge. Generelt bør vi nå vurdere og se på ulike alternative reaksjonsformer for de yngste, bl.a. § 12 og § 16. Dette er spørsmål jeg vil komme tilbake til.