Skriftlig spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:79 (2002-2003)
Innlevert: 07.11.2002
Sendt: 08.11.2002
Besvart: 15.11.2002 av justisminister Odd Einar Dørum

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Hvordan har man løst dilemmaene som melder seg i forbindelse med hjemmesoning i Sverige, og hvordan er prisberegningen for elektronisk hjemmesoning foretatt?

Begrunnelse

I budsjettmøtet med Justisdepartementet 6. november 2002 ble spørsmålet om hjemmesoning reist. Statssekretær Rita Sletner pekte på noen dilemmaer ved en hjemmesoningsordning som undertegnede ønsker utdypet, samt at det ønskes en redegjørelse for hvordan disse dilemmaene er møtt i Sverige. Det ble også påpekt fra departementets side at elektronisk hjemmesoning koster tilsvarende prisen for en soningsplass i åpen anstalt i Norge, og det er ønskelig å få vite hvordan denne prisen er beregnet.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: I Sverige startet det første prøveprosjektet med elektronisk overvåkning i august 1994. I dag er gjennomsnittlig 260 personer daglig under elektronisk overvåkning.
Ordningen er en soningsform for ubetinget fengselsstraff og administreres av kriminalomsorgen. Friomsorgen har ansvar for hele straffegjennomføringen, også det elektroniske overvåkningsutstyret. Målsettingen for ordningen har, ifølge svenske myndigheter, først og fremst vært en mer human behandling av domfelte.
I Sverige medførte innføring av elektronisk overvåkning ingen store etiske diskusjoner. Motforestillingene dreiet seg i hovedsak om faren ved å "slippe løs" elektronisk overvåkning, og en utvikling i retning av et "storebror ser deg samfunn". Videre om elektronisk overvåkning i den dømtes hjem på en utilbørlig måte ville krenke den dømte og den øvrige familiens integritet og spørsmål knyttet til å skulle forflytte fengselet til den dømtes bosted. De største innvendingene gikk imidlertid på om elektronisk overvåkning virkelig kunne ses på som et alternativ til fengselsstraff med henblikk på sikkerhet og opplevelsen av straff.
Jeg deler de prinsipielle betenkelighetene, som i noen grad også ble berørt i den svenske debatten. Et annet prinsipielt spørsmål som er viktig i denne sammenheng er i hvilke situasjoner vi skal "overvåke" borgere i Norge, og om det er hensiktsmessig å bruke et tiltak som elektronisk overvåkning som straffereaksjon. Man sier gjerne at påvirkning fra tilsatte i kriminalomsorgen er en viktig faktor for å motvirke ny kriminalitet, og denne påvirkningen vil være liten ved elektronisk overvåkning hvor den tekniske kontrollen er det sentrale. Jeg har også en bekymring for at elektronisk overvåkning vil kunne virke sosialt urettferdig fordi vilkårene for avsoning av straffen vil være svært forskjellig. For å si det enkelt, det er forskjell på å sone sin straff under elektronisk kontroll i en enebolig enn en ett-roms leilighet. Mennesker uten fast bopel er ofte de mest ressurssvake, og vil under enhver omstendighet være avskåret fra å bli idømt elektronisk overvåkning. I tillegg til dette ser jeg klare etiske betenkeligheter ved å involvere hele familien i straffegjennomføringen ved nærmest å gjøre hjemmet til et "fengsel".
Representanten Thorkildsen har også stilt spørsmål om hvordan kostnader ved elektronisk overvåkning er beregnet. I Sverige var kostnadene pr. domfelt i 1999 595 svenske kroner i døgnet, fordelt på ca. 80 kr for de tekniske utgiftene, og resten i hovedsak personalkostnader.
Til sammenlikning lå døgnprisen i åpne anstalter i 1999 på 1,400 svenske kroner i døgnet. Døgnprisen for lukkede anstalter varierer avhengig av sikkerhetsnivå, mellom 2,965 og 1,809 kr. Da betinget dom med samfunnsstraff ble innført i januar 1999 gikk elektronisk overvåkning ned med ca. 40 pst. Kostnadene pr. individ har på denne bakgrunn steget til nærmere 900 svenske kroner i døgnet som er gjennomsnittstallet for 2001. Kostnadsøkningen skyldes i mindre grad utgifter i forbindelse med selve den elektroniske delen av tiltaket som var høyest i investeringsfasen, men er i hovedsak relatert til at elektronisk overvåkning i Sverige har en relativt god personalbemanning. Når antallet overvåkede går ned har det vært vanskelig å skjære ned tilsvarende på personalsiden.
En gjennomsnittsberegning av prisen på åpne fengselsplasser i Norge viser en gjennomsnittlig døgnpris på ca. 1 000 kr pr. plass i 2001. Denne døgnprisen omfatter alminnelige driftskostnader og personalkostnader. Legges en slik gjennomsnittlig døgnpris til grunn er det grunn til å anta at kostnadene ved elektronisk overvåkning i Norge vil ligge på tilnærmelsesvis samme nivå som en gjennomsnittlig åpen fengselsplass. Her må det imidlertid legges til at kostnadene ved åpne fengselsplasser i Norge varierer sterkt fra det dyreste alternativet som ligger på ca. 1 800, kr pr. døgn til det billigste alternativ som koster ca. 600 kr. Dersom målgruppen for elektronisk overvåkning vil være personer som i dag utholder fengselsstraffen i arbeidskolonier mv. som har en relativt rimelig døgnpris, vil et tilbud om elektronisk overvåkning være mer kostnadskrevende enn et tilbud til den samme målgruppen i fengsel.
Et praktisk argument for ikke å foreslå elektronisk overvåkning som nytt straffealternativ på det nåværende tidspunkt er at innføring av den nye samfunnsstraffen krever betydelige ressurser av kriminalomsorgen. De svenske erfaringene viser også fullt ut at det ikke er ukomplisert å lansere flere typer straffereaksjoner utenfor fengsel samtidig. Det forhold at bruken av elektronisk overvåkning i Sverige sank med ca. 40 pst. ved innføring av samfunnstjenesten indikerer klart at dette er straffereaksjoner som delvis retter seg mot samme målgruppe. Jeg ønsker derfor i første omgang å vinne erfaring med innføring av samfunnsstraff før man eventuelt innfører flere alternativer til fengselsstraff. Vi ønsker også nå å vurdere og se på ulike reaksjonsformer for de yngste, bl.a. ved bruk av hjemlene i straffegjennomføringsloven § 12 og § 16. Dette er spørsmål jeg vil komme tilbake til.