Skriftlig spørsmål fra Ola D. Gløtvold (Sp) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:120 (2002-2003)
Innlevert: 21.11.2002
Sendt: 22.11.2002
Rette vedkommende: Landbruksministeren
Besvart: 29.11.2002 av landbruksminister Lars Sponheim

Ola D. Gløtvold (Sp)

Spørsmål

Ola D. Gløtvold (Sp): Vil Miljøverndepartementet gjøre opp for de belastninger, økonomiske utgifter og urettferdighet de har påført småfenæringen som følge av den ulovlige praksis som har vært ført overfor en del sauebønder de siste åra i rovdyrutsatte deler av landet, og vil framtidig forvaltning skje i samsvar med St.meld. nr. 35 (1996-1997) Om rovviltforvaltning?

Begrunnelse

Det henvises til oppslag i gårsdagens utgave av Nationen der det framkommer av lovavdelingen i Justisdepartementet underkjenner lovligheten av den praksisen som har vært ført overfor sauebønder i rovdyrpolitikken. Lovavdelingen slår fast at dyrevernnemndene ikke har hjemmel til å pålegge bønder å ta sau ned fra beite for å beskytte dem mot rovdyr.
I Rendalen kommune i Hedmark har rettighetshaverne av utmarken blitt pålagt å flytte beitedyrene til andre områder, eller å bruke innmarksbeite i sommersesongen. Dette har nå pågått i flere år, med en godtgjøring til brukerne som er stipulert av fylkesmannen.
Siste sesong ble brukerne beordret å slippe beitedyrene ut i revirområdet for ulv, dette til tross for at alle måtte forstå at dette ikke kunne gå uten store dyretragedier. Etter ca. 14 dager blir dyrene beordret hjem på innmarksbeite fra forvaltningen.
Dyreeierne har derfor denne sesongen hatt store belastninger med ca. 3 000 dyr på innmark uten noen nevneverdig kompensasjon for dette.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Spørsmålet er oversendt landbruksministeren for besvarelse.
Innledningsvis vil jeg slå fast at dyrevernloven også gjelder menneskers ansvar for husdyr og tamrein på utmarksbeite, og at den derfor hjemler krav om nødvendig tilsyn og tiltak for å sikre dyrevelferden på beite, herunder også tiltak for å redusere tap forårsaket av rovvilt.
Landbruksdepartementet har hele tiden vært av denne oppfatning. Denne lovfortolkningen har imidlertid blitt imøtegått av instanser innenfor næringen. For å få saken nærmere belyst, bad departementet den 26. april 2002 Justisdepartementet om å gi sin lovfortolkning. Justisdepartementet avga sin tolkning i brev av 5. november d.å. (vedlagt).
Som det går fram av brevet slutter Justisdepartementet seg til at dyrevernloven også gjelder i forhold til rovdyr på beite. Justisdepartementet uttaler bl.a. at plikten til å verne beitedyr mot særlige farer ikke kan avgrenses til noen typer farer eller at noen årsaker til særlig fare faller utenfor loven. Justisdepartementet sier videre at det tvert om synes mest nærliggende å anta at tilsynsplikten skjerpes når det foreligger fare for angrep fra rovdyr.
Tilsynsplikten går imidlertid etter Justisdepartementets mening ikke så langt at brukerne, der ingen andre effektive tiltak for å redusere rovdyrskadene foreligger, er forpliktet til å avstå fra å benytte tradisjonelle beitearealer til beiting. Justisdepartementet antar at dyreeierne er forpliktet til å verne sine dyr mot rovdyrskader så langt man innenfor rimelighetens grenser evner, praktisk og økonomisk. Justisdepartementet mener at dette bl.a. innebærer at der det finnes praktiske tiltak som ikke er for kostbare, er også dyreeieren forpliktet til å iverksette disse. Det kan i konkrete tilfeller nok også innebære at dyr må hentes ned fra rovdyrutsatt beite, gitt at dyreeieren har tilgang på tryggere beite et annet sted. Som en følge av denne fortolkningen mener Justisdepartementet at heller ikke dyrevernnemndene har hjemmel til å fatte vedtak om nedsanking av dyr fra beite pga. rovdyrskader i situasjoner der den ansvarlige etter dyrevernloven ikke er forpliktet til å avstå fra å benytte det aktuelle området til beite.
Når det gjelder tiltak for å redusere rovdyrskadene må det imidlertid skilles mellom forebyggende tiltak i regi av miljøvernmyndighetene og pålegg gitt av dyrevernnemndene.
Alle forebyggende tiltak rettet mot småfenæringen i regi av miljøforvaltningen (omstillinger, driftstilpasninger, flytting, elektriske gjerder, innmarksbeiting etc.) skjer med utgangspunkt i frivillig oppslutning fra næringens side. I de konkrete tilfeller der det er foretatt flytting til andre beiter, sanking til innmark eller andre forebyggende tiltak i regi av miljøforvaltningen på grunn av rovvilt er det stilt midler til rådighet for dette. Småfenæringen har i slike tilfeller, etter forhåndssøknad om midler til forebyggende tiltak eller i en akutt skadesituasjon i beitesesongen, inngått en frivillig kontrakt med regionalt rovviltutvalg/fylkesmannen om midler til, og krav til, slike tiltak.
Når det gjelder det konkrete tilfellet vedrørende Rendalen som det vises til i spørsmålet, stilte miljøforvaltningen i utgangspunktet 700 000 kr til disposisjon for berørte beitebrukere sommeren 2002 slik at de selv kunne sette i verk effektive tiltak for å forebygge tap og skader grunnet rovvilt, herunder særlig ulv på Koppangkjølen. Etter to tidlige skadetilfeller i beiteområdet ble miljøforvaltningen orientert om at den lokale dyrevernnemnda hadde fattet to vedtak med krav om at dyreeierne skulle sanke til sammen ca. 3 000 sau til innmark. Med bakgrunn i disse vedtakene åpnet miljøforvaltningen for at disse brukerne ble kompensert for innmarksbeiting på linje med andre brukere i Hedmark som hadde sauen på innmark grunnet rovvilt. Dette innebar at det ble åpnet for at det samlede tilskuddsbeløpet til de berørte beitelagene kunne heves noe i forhold til de opprinnelige 700 000 kr som var avsatt til tiltak i disse beitelagene.
Når det gjelder dyrevernnemndene har disse selvstendig vedtaksmyndighet i henhold til dyrevernloven. Vedtak som blir fattet av dyrevernnemndene kan påklages til Statens dyrehelsetilsyn, fylkesveterinæren.
Statens dyrehelsetilsyn opplyser at det i perioden 2001-2002 totalt er fattet elleve vedtak av dyrevernnemnd om å la være å slippe sau på beite eller å hente tilbake sauer som allerede var sluppet. Enkelte av vedtakene omfatter flere saueholdere. Bare ett av vedtakene ble påklaget til fylkesveterinæren som opprettholdt vedtaket. Vedtakene er fordelt med fire i Nord-Trøndelag, én i Nordland og seks i Hedmark. I tillegg er det i Nord-Trøndelag fattet fire vedtak om kortvarig å unnlate å bruke beiter på grunn av akutt rovviltfare. Ingen av disse vedtakene ble påklaget.
Det rapporteres fra Dyrehelsetilsynet at dyreeierne i stor grad selv tar ansvar for å hente sauer fra beiter hvor rovviltskadene blir uakseptabelt store, og at det ofte er nær dialog mellom dyrevernnemnder og dyreeiere som har resultert i at dyreeiere har unnlatt å bruke rovviltutsatte beiter uten at det foreligger pålegg fra nemnda.
Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet har også i felleskap bedt om at det må tilstrebes å finne løsninger som det er bred enighet om når en rovviltsituasjon oppstår, og at dette skjer før dyrevernnemnda fatter et eventuelt vedtak. Utgiftene til slike ekstraordinære tiltak skal så langt det er mulig søkes prioritert innenfor eksisterende budsjett til forebyggende tiltak mot rovviltskader i de enkelte fylker.
For øvrig må det til syvende og sist bli opp til domstolene i det enkelte konkrete tilfelle å avgjøre om dyrevernnemndene har gått ut over sin myndighet.

Vedlegg til svar:

Brev fra lovavdelingen i Justisdepartementet til Landbruksdepartementet om tolkning av hjemmelsgrunnlag - dyrevernloven §§ 2, 5 a og 24

Deres ref:
2000/01145

Vår ref:
02/04145 ØR,/TKE/an

Dato:
5. november 2002

Undertegnet av:

Knut Helge Reinskou e.f.
avdelingsdirekør

Thomas Keiserud
førstekonsulent