Skriftlig spørsmål fra Akhtar Chaudhry (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:192 (2002-2003)
Innlevert: 13.12.2002
Sendt: 16.12.2002
Rette vedkommende: Kommunal- og regionalministeren
Besvart: 18.12.2002 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Akhtar Chaudhry (SV)

Spørsmål

Akhtar Chaudhry (SV): Finnes det avtaler som gjør at norske statsborgere kan ha ett eller flere lands statsborgerskap i tillegg til det norske, er det tidligere tatt initiativ for at tidligere pakistanske statsborgere kunne beholde sitt opprinnelige statsborgerskap etter at de fikk innvilget det norske, og eventuelt hvilke vurderinger har blitt gjort?

Begrunnelse

Norge har fått mange mennesker som etter hvert får en sterk tilknytning til riket, og som søker og får norsk statsborgerskap. Noen av disse kunne allikevel tenke seg å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap. Det er imidlertid ikke sikkert at det er ukomplisert. Det kan derfor være interessant å vite hva slags regime Norge har på dette feltet.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Det finnes ingen avtaler mellom Norge og andre land når det gjelder adgang til dobbelt statsborgerskap. De sentrale rettskilder når det gjelder statsborgerskap er lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 nr. 3, Europarådskonvensjonen av 1963 om reduksjon av tilfelle med dobbelt statsborgerskap, og Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 som overlater til landene selv å bestemme hvorvidt de skal tillate dobbelt statsborgerskap. Hovedprinsippet i gjeldende norsk lov er at den enkelte kun skal ha ett statsborgerskap. Denne hovedregelen uttrykkes i lovens § 6 tredje ledd ved at den som søker norsk statsborgerskap må løses fra opprinnelig statsborgerskap. Slik løsning må finne sted senest ett år etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Tilsvarende taper norske borgere sitt statsborgerskap når vedkommende får statsborgerrett i et annet land etter søknad, jf. lovens § 7 nr. 1.

Kravet i § 6 tredje ledd innebærer at en som søker norsk statsborgerskap må løses fra opprinnelig statsborgerskap før eller etter at norsk statsborgerskap blir innvilget. Enkelte land har regler om automatisk tap av statsborgerskap ved erverv etter søknad. I øvrige tilfelle må det søkes om løsning. Mange stater løser ikke sine borgere før nytt statsborgerskap er innvilget. Forutgående løsning innebærer en periode hvor søkeren faktisk er statsløs. Etterfølgende løsning kan medføre administrative problemer med å følge opp at utlendingen faktisk løser seg, i overensstemmelse med forutsetningen for statsborgervedtaket. Etter gjeldende norsk rett har man ingen sanksjoner om utlendingen unnlater å løse seg.

Begrunnelsen for prinsippet om enkelt statsborgerskap har tradisjonelt vært at man bør unngå stemmerett og valgbarhet i flere land. Synspunktet er dels knyttet til forestillingen om at den som er statsborger i to land står i et lojalitetsforhold til begge. Dette kunne skape konflikt mellom landene fordi begge ville regne vedkommende som sin statsborger. Konflikten kunne derfor bli en belastning også for vedkommende borger. Det forhold at han kunne være vernepliktig i flere land ble også gjerne påpekt. Et annet hovedproblem mente man lå i det forhold at en som befinner seg i utlandet vil ha rett til diplomatisk og konsulær bistand fra det land han er statsborger i. Dette kunne skape problemer hvis vedkommende var statsborger også i oppholdslandet - den diplomatiske/konsulære bistand kunne komme i strid med oppholdslandets interesser. Nok et problem med dobbelt statsborgerskap er reglene om internasjonal privatrett for stater som bygger sin internasjonale privatrett på statsborgersprinsippet. Det betyr at de lar loven i vedkommendes statsborgerland være avgjørende for spørsmålet om hvilket lands lov som skal være bestemmende for bl.a. spørsmålet om arv og rettsforholdet mellom ektefeller. Også retten til pass fra mer enn ett land blir brukt som argument mot dobbelt statsborgerskap.

Argumenter for dobbelt statsborgerskap synes å være at argumentene mot enkelt statsborgerskap ikke er like sterke som det tradisjonelt har vært hevdet. Det hevdes at mange personer har så sterk tilknytning til flere land at de bør ha statsborgerlige rettigheter i disse landene. Dessuten er det administrativt vanskelig å praktisere løsningskravet som er en forutsetning for enkelt statsborgerskap. I praksis beholder mange opprinnelig statsborgerskap i strid med intensjonene.

Det gjøres unntak fra lovens hovedregel om ett statsborgerskap. Ved fødselen kan et barn både få norsk statsborgerskap og statsborgerskap etter den av foreldrene som ikke er norsk så fremt lovgivningen i dennes hjemland tillater det. Utlendinger som er ankommet Norge før fylte 16 år og som før dette har bodd i Norge i til sammen minst 5 år, kan mellom fylte 21 og 23 år gi melding om at vedkommende vil bli norsk, uten å måtte løse seg fra opprinnelig statsborgerskap. Heller ikke for barn til foreldre som erverver statsborgerskap på denne måten ved melding gjelder det et løsningskrav. I enkelte tilfelle er det umulig eller svært vanskelig for en utlending å bli løst fra tidligere statsborgerskap. I slike tilfelle dispenseres det fra løsningskravet.

Statsborgerlovutvalget kom med sin utredning om ny lov om statsborgerskap i desember 2000. I sin innstilling foreslår utvalget at man forlater prinsippet om enkelt statsborgerskap. Departementet tar sikte på å fremlegge en odelstingsproposisjon om ny lov om statsborgerskap for Stortinget innen utgangen av 2003. I den forbindelse vil det også bli tatt stilling til om prinsippet om enkelt statsborgerskap bør videreføres i ny lov om statsborgerskap. Etter min vurdering er det mange og sterke hensyn som taler for at prinsippet om ett statsborgerskap videreføres i norsk rett, også i ny lov.