Begrunnelse

4. juni 2002 sendte jeg et skriftlig spørsmål nr. 437 (2001-2002) til sosialministeren som ble besvart av helseministeren hvor jeg tok opp behovet for dekning av tilleggsutstyr til insulinpumper. Spørsmålet ble bevart 11. juni 2002 av helseministeren som svarte at unntaksbestemmelsen for taket på 7 000 kr bare skal gis når det foreligger helt spesielle medisinske forhold, og at skjønnsmessig vurdering legges til grunn i det enkelte tilfelle. Det ble også i svaret vist til at departementet er i gang med en vurdering av å samle alt innen diabetesbehandling i blåreseptordningen, noe departementet mener vil representere en vesentlig forbedring for pasientene.
Jeg har i ettertid fått mange henvendelser om spørsmålet og svaret jeg fikk. Henvendelsene er fra diabetikere eller foreldre med barn som har diabetes. Alle har en historie å fortelle; om vanskelig blodsukkerregulering, om redsel for senskader, om senskader de har fått, om behovet i alle aldre - ikke bare barn - for insulinpumpe.
Når man får avslag fra trygdekontoret om utvidet bidrag, til tross for eksem som vanskeliggjør blodsukkermåling og injeksjoner, er det grunn til å tvile på om bruk av skjønn er riktig saksbehandling. En av de som har ringt meg, hadde også vært i kontakt med Rikstrygdeverket, og har der fått til svar at det er uklare regler som bør rettes opp.
Senskader er foruten å være en belastning for pasienten også en kostnad for samfunnet. Jeg vet ikke om det fins beregninger på hvor mange som kan forhindre senskader ved bruk av insulinpumpe, og innsparingen ved det, men har fått opplyst at det er 5-600 som bruker insulinpumpe.
Jeg håper dette kan løses. Det har stor betydning for livskvaliteten til mange diabetikere å kunne bruke pumpe. Det er derfor trist at økonomi er et hinder eller en ekstra belastning.