Skriftlig spørsmål fra Reidun Gravdahl (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:196 (2002-2003)
Innlevert: 16.12.2002
Sendt: 17.12.2002
Besvart: 19.12.2002 av helseminister Dagfinn Høybråten

Reidun Gravdahl (A)

Spørsmål

Reidun Gravdahl (A): Bruk av skjønn bidrar til urettferdig behandling.
Hvorfor blir folk med diabetes behandlet forskjellig rundt om i landet når de søker om utvidet bidrag til tilleggsutstyr for insulinpumper, og hvorfor er dette fortsatt en bidragsordning og ikke en blåreseptordning?

Begrunnelse

4. juni 2002 sendte jeg et skriftlig spørsmål nr. 437 (2001-2002) til sosialministeren som ble besvart av helseministeren hvor jeg tok opp behovet for dekning av tilleggsutstyr til insulinpumper. Spørsmålet ble bevart 11. juni 2002 av helseministeren som svarte at unntaksbestemmelsen for taket på 7 000 kr bare skal gis når det foreligger helt spesielle medisinske forhold, og at skjønnsmessig vurdering legges til grunn i det enkelte tilfelle. Det ble også i svaret vist til at departementet er i gang med en vurdering av å samle alt innen diabetesbehandling i blåreseptordningen, noe departementet mener vil representere en vesentlig forbedring for pasientene.
Jeg har i ettertid fått mange henvendelser om spørsmålet og svaret jeg fikk. Henvendelsene er fra diabetikere eller foreldre med barn som har diabetes. Alle har en historie å fortelle; om vanskelig blodsukkerregulering, om redsel for senskader, om senskader de har fått, om behovet i alle aldre - ikke bare barn - for insulinpumpe.
Når man får avslag fra trygdekontoret om utvidet bidrag, til tross for eksem som vanskeliggjør blodsukkermåling og injeksjoner, er det grunn til å tvile på om bruk av skjønn er riktig saksbehandling. En av de som har ringt meg, hadde også vært i kontakt med Rikstrygdeverket, og har der fått til svar at det er uklare regler som bør rettes opp.
Senskader er foruten å være en belastning for pasienten også en kostnad for samfunnet. Jeg vet ikke om det fins beregninger på hvor mange som kan forhindre senskader ved bruk av insulinpumpe, og innsparingen ved det, men har fått opplyst at det er 5-600 som bruker insulinpumpe.
Jeg håper dette kan løses. Det har stor betydning for livskvaliteten til mange diabetikere å kunne bruke pumpe. Det er derfor trist at økonomi er et hinder eller en ekstra belastning.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Utgifter til insulinpumpe og tilhørende forbruksmateriell kan dekkes over folketrygdens bidragsordning, lovens § 5-22. Fordi prisene på pumper og materiell ikke har vært fastsatt på grunnlag av prisforhandlinger mellom Rikstrygdeverket og leverandørene, har det vært nødvendig å fastsette øvre grenser for trygdens dekning. Øvre grense for bidrag til forbruksmateriell, som er på 7 000 kr pr. år, kan fravikes når det foreligger spesielle medisinske forhold. Lege må godtgjøre eventuelt behov for forbruksmateriell ut over 7 000 kr pr. år.

Bidragsordningen omfatter en lang rekke formål, og innvilgelse av bidrag baseres på søknad fra den enkelte bruker. Det vil alltid ligge et element av vurdering i forbindelse med en søknadsbehandling. Det gjelder også når diabetikere pga. spesielle behov søker om bidrag til forbruksmateriell ut over den fastsatte grensen. Men jeg er ikke kjent med at det er større variasjon i vurderingene mellom ulike trygdekontor på dette feltet enn på andre områder. Trygdens regelverk og retningslinjer har som siktemål å oppnå størst mulig likebehandling av brukere over hele landet, og trygdekontorenes søknadsbehandling må uansett i stor grad bygge på legens faglige vurdering i det enkelte tilfelle.

Som jeg uttalte i mitt svar av 11. juni 2002 til representantens skriftlig spørsmål nr. 437 (2001-2002), har departementet tatt opp spørsmålet om eventuell endring av hjemmelsgrunnlaget for dekning av utgifter til insulinpumper med tilhørende forbruksmateriell. Aktuelle alternativer til dagens plassering er å gjøre formålet refusjonsberettiget gjennom blåreseptordningen, eller å overføre ansvaret til helseforetakene slik det er gjort for en rekke andre behandlingshjelpemidler med tilhørende materiell fra 1. januar 2003. En forutsetning for dekning gjennom blåreseptordningen, og også for å kunne vurdere å oppheve prisgrensen i bidragsordningen, er at prisene er fastsatt gjennom prisforhandlinger. Rikstrygdeverket er nå i sluttfasen av forhandlinger med leverandørene, og det er mulig disse vil resultere i en viss reduksjon i prisnivået på forbruksmateriellet. Jeg tar sikte på å legge fram forslag til endelig ansvarsplassering senest i forslaget til statsbudsjett for 2004.

Øvre grense for bidrag pr. år ble fastsatt til 7 000 kr i 1999. Det har vært en relativt sterk prisutvikling på forbruksmateriellet siden dette, og en stadig større andel av brukerne har fått innvilget høyere bidrag. Fra 1. januar 2003 vil grensen bli hevet til 9 000 kr. Sammen med den forventede prisreduksjonen antas dette å gi en vesentlig reduksjon i antall søknader om utvidet dekning.