Skriftlig spørsmål fra Sigrun Eng (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:206 (2002-2003)
Innlevert: 19.12.2002
Sendt: 20.12.2002
Besvart: 08.01.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten

Sigrun Eng (A)

Spørsmål

Sigrun Eng (A): I Drammensregionen, som ellers i landet, er det stort behov for behandlingsplasser for narkomane. Buskerud fylkeskommune utvidet kapasiteten på akuttenheten under Sykehuset Buskerud HF innen staten overtok ansvaret. På grunn av stram økonomi i Helse Sør har det ikke vært mulig å ta i bruk de nye plassene, og det er i dag snakk om å tilby plassene til andre fylker.
Hva kan helseministeren gjøre for at kapasiteten på akuttenheten kan utnyttes maksimalt?

Begrunnelse

Det er i dag en ventetid på opptil seks uker for klienter som ønsker avrusing eller stabilisering i forhold til metadon på Sykehuset Buskeruds akuttenhet. Før staten overtok ansvaret for sykehusene hadde Buskerud fylkeskommune sørget for å bygge ut kapasiteten på denne avdelingen fra seks til ti plasser, men det har vært umulig å ta disse i bruk pga. manglende bevilgninger.
Akuttenheten vurderer løpende hvem som skal få ledig plass. Det er en belastning for klientene og deres pårørende at man ikke får plass når man først er motivert til avrusing og behandling.
Sykehuset Buskerud HF har søkt om friske midler til å ta i bruk ledige plasser. Helse Sør må dekke inn 800-900 mill. kr i løpet av to år, og Sykehuset Buskerud HF må ta sin del av dette, og det er derfor usikkert om når det kan bli mulighet for å utvide akuttenheten. I mellomtiden frykter man flere overdosedødsfall.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Det hersker ingen tvil om at helsetjenestetilbudet til rusmisbrukere ikke er tilstrekkelig. Vi vet i dag at Norge har en høy dekning av institusjonsplasser i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne med. Det er samtidig lange ventelister mange steder, men også mange tilfeldige og avbrutte behandlingsopplegg. Fylkeskommunen har i dag ansvaret for rusomsorgen, men helseforetakene har også et ansvar for enkelte akuttenheter i spesialisthelsetjenesten som fulgte med i sykehusreformen. Dette er ikke en tilfredsstillende løsning. Rusmiddelmisbrukere skal ha den samme tilgangen til helsetjenester som befolkningen for øvrig. For å oppnå bedre samsvar i helsetilbudet har Regjeringen gjennom Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) lagt fram forslag for Stortinget om statlig overtakelse av ansvaret for den spesialiserte delen av rusomsorgen, fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene (Rusreform I). Det legges opp til at ansvaret overføres fra og med 2004. Dette innebærer at det "sørge for"-ansvaret som de regionale helseforetakene har i forhold til nødvendige spesialisthelsetjenester, også vil omfatte deler av rusomsorgen, inklusive gjennomføring av vedtak om tvangsopphold i institusjon. De regionale helseforetakene vil bli økonomisk satt i stand til å ivareta disse forpliktelser gjennom et uttrekk av fylkeskommunenes budsjetter som tilsvarer fylkeskommunenes kostnader til disse tjenestene. Gjennom Rusreform II er det foreslått at de gjenværende deler av rusomsorgen skal overføres kommunene og omfattes av den kommunale helse- og sosialtjenesten. Jeg har lagt til grunn at det bør etableres faste samarbeidsfora mellom kommunene og de regionale helseforetakene.
Av dette framgår det at Regjeringen legger opp til å gi de regionale helseforetak et helhetlig ansvar for å sørge for helsetjenester til rusmiddelmisbrukere. Kombinert med andre tiltak, bl.a. i regi av Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer, arbeides det med flere ulike tiltak for å gi et samlet og bedre helsetilbud til rusmiddelmisbrukere.
Den økonomiske situasjonen i de regionale helseforetakene er som kjent krevende. Dette har jeg bl.a. tidligere redegjort for i framlegg av St.prp. nr. 1 (2002-2003), og Stortinget har vedtatt de økonomiske rammene helseforetakene må planlegge og arbeide ut fra i 2003. Stortinget har med dette forutsatt at det skal bringes balanse i helseforetakenes drift i løpet av 2004, og det må settes i verk effektiviseringstiltak for å oppnå dette. Det er under disse vilkårene vanskelig å sette i verk nye tiltak uten at det er kostnadsmessig dekning for dette. Jeg er kjent med at fylkestinget i Buskerud gjorde vedtak i 2001 om å oppruste den aktuelle avdelingen ved sykehuset fra seks til tolv plasser. Ved statlig overtaking ble denne enheten overført staten, uten at driftsmidler ble trukket ut, ettersom det ikke var satt av driftsmidler fra fylkeskommunens side.
Helse Sør har orientert meg om at Sykehuset Buskerud HF arbeider med en plan for gradvis å ta alle plassene i bruk. Ved å selge ut anslagsvis 1,5 plasser til andre i helseregionen, vil sykehuset samtidig være i stand til å tilby plasser til egne pasienter, slik at den totale økonomien sikres og det bygges opp et tilbud med kompetanse for regionen. Buskerud har fra før en relativt sett bedre dekning på plasser for rusomsorg og behandling av narkomane enn andre fylker i nærheten, men tilbudet er likevel ikke tilstrekkelig. Tilbudet blir nå benyttet innen det regionale ansvarsområde for Helse Sør. Denne tilnærmingen innebærer at antall plasser totalt øker.
Jeg vil imidlertid avslutningsvis presisere at helseforetaksmodellen innebærer at tjenestetilbudet må ses i et regionalt perspektiv hvor de fylkeskommunale grensene ikke utgjør begrensninger. Dette betyr også at tidligere fylkeskommunale vedtak nå blir vurdert i en ny og bredere sammenheng, og med det i tråd med de ansvarsstrukturer som nå gjelder.