Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:214 (2002-2003) Innlevert: 09.01.2003 Sendt: 10.01.2003 Besvart: 16.01.2003 av kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland
Steinar Bastesen (Kp): Det har i en tid vært konflikter av ymse slag i Den norske kirke. Striden i Kautokeino har vært sterk. Prestestillingen der står ubesatt. Dette til tross for at Lyngmo har søkt. Søknaden hans er ikke blitt behandlet. Ut fra Dagen 23. desember 2002 ser vi at selv Kirkedepartementets ekspedisjonssjef innrømmer at dette ikke er en rett behandlingsmåte. Hva vil statsråden gjøre med disse stridene, og vil statsråden se på Lyngmos sak i forhold til bispedømmerådet?
Valgerd Svarstad Haugland: Olav Berg Lyngmo ble avskjediget fra sitt embete som sokneprest i Kautokeino prestegjeld ved dom i Hålogaland lagmannsrett 12. januar 2001. Som følge av dommen har Lyngmo mistet retten til å være prest i Den norske kirke, jf. kirkeloven § 32 første ledd. Dette innebærer at det ikke er lovlig adgang til å tilsette Lyngmo verken som sokneprest i Kautokeino eller i annen prestestilling i Den norske kirke, med mindre det skulle bli truffet vedtak om gjenerverv av presterettighetene. Slikt vedtak kan treffes av departementet etter innstilling fra vedkommende biskop. For ordenes skyld gjør jeg oppmerksom på at vedkommende biskop i dette tilfellet er biskopen i Nord Hålogaland, og ikke Børre Knudsen som Lyngmo formodentlig fortsatt anser som sin biskop etter "vigslingen" i Kautokeino i 1997. Menigheten i Kautokeino har vært gjennom en langvarig og opprivende strid. Mitt høyeste ønske for denne menigheten er at man nå må legge stridighetene bak seg slik at menigheten kan leve og virke i fred og fordragelighet. I den sammenheng er det viktig å få tilsatt en sokneprest som er godtatt i alle leire. Så langt har dette ikke lykkes, men jeg har full tillit til at biskopen og bispedømmerådet gjør det som etter deres beste skjønn er mulig for å gjenopprette normale tilstander i menigheten.