Skriftlig spørsmål fra Svein Roald Hansen (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:218 (2002-2003)
Innlevert: 10.01.2003
Sendt: 13.01.2003
Besvart: 17.01.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten

Svein Roald Hansen (A)

Spørsmål

Svein Roald Hansen (A): I brev fra Helsedepartement til Helsetilsynet av 4. desember 2001 heter det at "pasienten selvsagt ikke skal ha partsinnsyn i saksdokumenter i tilsynssaker etter helsepersonelloven § 55", men at departementet finner det riktigst å overlate spørsmål om pasienten bør gis innsyn i slike saker til tilsynsmyndighetene.
Bør det ikke ut fra et rimelighets- og likebehandlingsprinsipp legges felles føringer for behandling av dette spørsmålet i tråd med den praksis som føres av fylkeslegen i Oslo?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er at fylkeslegen i Østfold nekter pasienter innsyn i klagesaker fordi fylkeslegen ikke anser pasienten part i saken når den behandles etter helsepersonelloven, mens pasienten ville hatt innsyn som part etter pasientrettighetsloven. Dette har Pasientombudet i Østfold tatt opp med departementet som i brev 28. september 2001 (Ref. 01/05322 HA2/RH-) slår fast at pasienten ikke skal ha innsynsrett i slike saker fordi det er blitt en sak mellom tilsynsmyndigheten og det enkelte helsepersonell.
Statens helsetilsyn har i brev av 19. november 2001 til departementet påpekt at dette standpunkt ikke samsvarer med den innsynsrett som følges av offentlighetsloven § 2, jf. også forvaltningsloven § 13a nr. 1. Helsetilsynet sier i brevet at det "også er av den oppfatning at en umiddelbar følelse av rimelighet tilsier at pasienten/klageren bør kunne innvilges innsyn i saksdokumenter som gjelder vedkommendes klage på helsetjenesten". Og videre at "Dette standpunkt synes også å være best forenlig med etablert praksis i etaten, samt ulovfestede normer for god forvaltningsskikk".
I brev fra departementet til Statens helsetilsyn av 2. desember 2001 (Ref. 01/05322 HA 3/KaF) fastholder departementet at "pasienten selvsagt ikke skal ha partsinnsyn i saksdokumenter i tilsynssaker etter helsepersonelloven § 55, all den tid det er helsepersonellet og ikke pasienten som er parti i slike saker". Videre skriver departementet: "Et annet spørsmål er om pasienten bør gis innsyn i disse sakene dersom taushetsplikten ikke er til hinder for dette." Sosial- og helsedepartementet finner det fortsatt riktigst å overlate til tilsynsmyndigheten selv å avgjøre hvilken praksis en skal legge seg på i dette spørsmålet.
Fylkeslegen i Oslo har i brev til departementet av 29. november 2001 påpekt at det er "helt grunnleggende for tilsynsmyndighetens tillit hos pasienter/publikum at man praktiserer åpenhet rundt tilsynssakene så langt det lar seg gjøre". Og videre: "Fylkeslegen ser det som en beskjæring i pasienters og pårørendes rettssikkerhet dersom man fastholder at klagere etter pasientrettighetsloven § 7-4 og/eller helsepersonelloven § 55 ikke som hovedregel skal ha innsyn i saksdokumentene. Fylkeslegen er dessuten i tvil om departementet har materiell kompetanse til å fastsette en praksis som avviker de alminnelige prinsipper for forvaltningens saksbehandling og fra f.eks. offentlighetsloven § 2."
Departementets brev av 4. desember 2001 er ikke til hinder for den praksis fylkeslegen i Oslo benytter, men departementets hovedsyn gir et signal om en strengere praksis. De erfaringer pasienter i Østfold gjør, er at spørsmålet om innsyn for klageren praktiseres strengere enn i Oslo.
Mangel på klare retningslinjer om praktisering av innsyn i slike saker fører altså til forskjellsbehandling og vilkårlighet for pasienter som klager, og deres rett til innsyn vil være avhengig av hvor i landet de bor. Dette er uheldig og bør søkes unngått gjennom klarere retningslinjer for behandling av dette spørsmålet hos fylkeslegene. Etter mitt skjønn bør den praksis fylkeslegen i Oslo legger til grunn også være den norm som bør følges av hensyn til pasientenes tillit til klagesystemet.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Som representanten Hansen viser til, er spørsmålet om pasienters innsynsrett i sak etter helsepersonelloven § 55 et spørsmål departementet har uttalt seg til tidligere, først til pasientombud Hilde Bråthner Johansen (brev av 28. september 2001), deretter til Statens helsetilsyn (brev av 4. desember 2001). I det første brevet, gav daværende statssekretær Lars Erik Flatø en redegjørelse for henholdsvis helsepersonelloven § 55 og pasientrettighetsloven §§ 7-2 og 7-4. Det andre brevet var kun en stadfesting av det materielle innholdet i det første brevet.

Begge brevene ble sendt i kopi til alle landets fylkesleger og pasientombud samt til Statens helsetilsyn, Statens helsepersonellnemnd og Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Hensikten var å gi en felles forståelse av de aktuelle bestemmelsene i helsepersonelloven og pasientrettighetsloven samt være et utgangspunkt for tilsynsmyndighetene til å vurdere en eventuell felles praksis for hva pasientene eventuelt bør gis innsyn i dersom taushetsplikten ikke er til hinder for det.

De nye helselovene er bygget opp rundt noen hovedtemaer, hvor helsepersonelloven er den loven som regulerer helsepersonells rettigheter og plikter, og pasientrettighetsloven er den loven som ivaretar pasientenes rettigheter. Disse lovene har som intensjon å speile hverandre i mest mulig grad. De to andre lovene som ble utarbeidet samtidig med helsepersonelloven og pasientrettighetsloven er spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Helsepersonell kan komme til å begå pliktbrudd. Etter helsepersonelloven § 55 kan derfor den som mener plikter er brutt til ulempe for seg, be tilsynsmyndigheten vurdere det aktuelle forholdet. Hensikten er at tilsynsmyndigheten skal få kunnskap om det som kan vise seg å ha vært et pliktbrudd, slik at nødvendig oppfølging kan settes i verk. Retten til å bringe et forhold inn for tilsynsmyndigheten, følger også av pasientrettighetsloven § 7-4.

Helsepersonelloven har bestemmelser om hvordan tilsynsmyndigheten kan reagere overfor helsepersonell som har begått pliktbrudd. Reaksjoner er bl.a. å ilegge advarsel og å tilbakekalle autorisasjon. Hensikten med å kunne ilegge slike reaksjoner, er å forebygge at framtidige pasienter kan bli utsatt for de samme pliktbruddene som det den aktuelle saken har avdekket.

Når tilsynsmyndigheten blir gjort kjent med et forhold, vil det være opp til tilsynsmyndigheten hvordan saken skal forfølges videre. Saken kan etter nærmere undersøkelser avvises som grunnløs. Den kan også som ovenfor vist, føre til en administrativ reaksjon. Den som har brakt forholdet inn for tilsynsmyndigheten, har etter helsepersonelloven § 55 femte ledd krav på underretning om resultatet av behandlingen samt en kort begrunnelse for resultatet. Vedkommende er imidlertid ikke å betrakte som part i saken. Dette framgår uttrykkelig i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) pkt. 23.2.5.1 Forholdet til forvaltningslovens regler om klage på enkeltvedtak. At vedkommende ikke er å anse som part i saken, innebærer at vedkommende ikke har rett til innsyn i den saken som eventuelt blir mellom tilsynsmyndigheten og det aktuelle helsepersonellet, og heller ikke har rett til å klage på den avgjørelsen tilsynsmyndigheten fatter. Særlige rettigheter for pasienten er ivaretatt i pasientrettighetsloven. Ved behandling av Ot.prp. nr. 13 hadde ikke Stortinget merknader til grenseoppgangen mellom hva som er saker mellom helsepersonell og tilsynsmyndighet og hva som er saker der pasientens rettigheter står i sentrum.

Etter pasientrettighetsloven har pasienten rettigheter som det er formell adgang til å klage på dersom man mener at rettigheten ikke er oppfylt. Retten til å klage framgår av loven § 7-2, og i disse sakene er pasienten part med alle de partsrettighetene dette innebærer, herunder rett til innsyn i sakens dokumenter.

Jeg kan på bakgrunn av det ovenstående ikke se at det er grunnlag for å foreslå noen endring i helsepersonelloven § 55 og pasientrettighetsloven § 7-4 når det gjelder partsstillingen til den som bringer et forhold inn for tilsynsmyndigheten. En slik sak er, og skal etter min oppfatning fortsatt være, en sak mellom tilsynsmyndigheten og det aktuelle helsepersonellet.

Det er imidlertid en forutsetning for hensynene bak bestemmelsene at tilsynsmyndigheten gir den som bringer forholdet inn for tilsynsmyndigheten en underretning om resultatet av sin behandling av saken. Jeg vil derfor følge opp spørsmålet fra representant Hansen med en henvendelse til tilsynsmyndighetene når det gjelder den underretningsplikten tilsynsmyndigheten har etter helsepersonelloven § 55 femte ledd. Det er etter min oppfatning svært viktig at denne underretningen er så grundig at pasienten gis mulighet for å få en forståelse av, og helst kunne akseptere, resultatet av tilsynsmyndighetenes behandling av saken. Jeg vil be tilsynsmyndighetene gå gjennom og vurdere hvordan underretningsplikten ivaretas av embetene, og eventuelt endre praksis dersom denne ikke er i tråd med det man kommer frem til som en god standard for hvordan slike underretninger bør være.