Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:235 (2002-2003)
Innlevert: 16.01.2003
Sendt: 20.01.2003
Besvart: 27.01.2003 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Etter at utbetalingsreglene for de som går på attførings- og rehabiliteringspenger ble endret, har personer med utdanningslån i Lånekassa kommet over grensen for rentefritak, og dermed fått en betydelig merutgift.
Hva vil statsråden foreta seg for å endre dette urimelige utslaget?

Begrunnelse

Endringen av utbetalingsrutinene for de som går på attførings- og rehabiliteringspenger til å gi mer brutto utbetalt, men med vanlig trygdeavgift og ingen særfradrag, har medført en betydelig merutgift for personer med lån i Lånekassa. Netto utbetalt fra Rikstrygdeverket tilsvarer cirka det samme som tidligere, men i og med at bruttobeløpet er høyere, kommer man lett over Lånekassas grense for rentefritak, dermed får personer i denne situasjonen en betydelig merutgift.

Victor D. Norman (H)

Svar

Victor D. Norman: Bakgrunnen for de nye beregningsreglene for attførings- og rehabiliteringspenger var bl.a. ønsket om å understreke at disse utbetalingene er korttidsytelser som skal avhjelpe midlertidige begrensninger i inntektsevnen og at målet for medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring er å komme tilbake i arbeid. En gikk derfor bort fra å beregne disse ytelsene på samme måte som uførepensjon og valgte i stedet en beregningsmåte som har større likhetstrekk med de andre korttidsytelsene i folketrygden. I tillegg ønsket en å bedre mottakernes muligheter for å opparbeide pensjonsrettigheter. Ytelsene beregnes nå av medlemmets tidligere pensjonsgivende inntekt og ble fra 1. januar 2002 gjort til pensjonsgivende inntekt. Konsekvensen av dette var at satsen for trygdeavgift ble økt og at det halve særfradraget i skatt ble tatt bort. Det er tatt hensyn til de skattemessige endringene ved fastleggelsen av kompensasjonsnivået. Omleggingen av beregningsreglene har dermed ført til at mange mottakere av attførings- og rehabiliteringspenger har fått høyere bruttoutbetalinger. Grunnlaget for ytelsene blir justert i samsvar med de årlige endringene i folketrygdens grunnbeløp (G). Det gis tillegg til dem som forsørger barn. Utover dette tas det ikke hensyn til mottakers personlige eller økonomiske forhold. Minste årlige ytelse er likevel 1,6 G, som for tiden utgjør 86 672 kr.
Statens lånekasse for utdanning kan gi rentefritak til låntakere som kan dokumentere at de er under medisinsk rehabilitering eller yrkesrettet attføring og har lave bruttoinntekter. Inntektsgrensen for rentefritak justeres årlig i forhold til den forventede lønnsvekst i nasjonalbudsjettet. Med dagens inntektsgrense kan en dermed motta inntil 153 600 kr i attførings- og rehabiliteringspenger og samtidig ha rett til rentefritak. De som kommer over denne grensen, har som alle andre låntakere mulighet for å søke om betalingsutsettelse i Statens lånekasse for utdanning (jf. forskrift om tilbakebetaling av lån for 2003 kap. VI, punkt 9).
Jeg har forståelse for at personer som så vidt passerer Lånekassens inntektsgrense kan reagere på dette. Ordningen med rentefritak tar imidlertid bare sikte på å hjelpe dem som har de laveste inntektene. Det vil alltid være en del låntakere som ligger rett rundt grensen. Med dagens inntektsgrense har personer med lave attførings- og rehabiliteringsytelser fortsatt rett til rentefritak. Inntektsgrensen får bare betydning for personer med middels og høye ytelser. En heving av Lånekassens inntektsgrense ville etter mitt syn ikke løse problemet, ettersom det kun vil føre til at nye grupper kommer akkurat over grensen. Jeg ser det heller ikke som aktuelt å justere nivået på trygdeytelsene i forhold til ordninger som tar sikte på å hjelpe personer med dårlig økonomi, som f.eks. bestemmelsene om rentefritak i Statens lånekasse.