Begrunnelse

Et av hovedprinsippene i FN-pakten er at angrepskrig ikke er tillatt. Militært selvforsvar dersom man blir angrepet, er et unntak fra dette. Det er ikke pr. i dag lagt fram dokumentasjon som viser at Irak har gått til angrep på andre land etter invasjonen i Kuwait, eller konkret har truet med angrep. Den amerikanske sikkerhetsdoktrinen om "forebyggende angrep" synes å stride fundamentalt med grunntanken i FN-pakten.
Debatten om et eventuelt angrep mot Irak dreier seg i dag mye om hvorvidt FNs sikkerhetsråd vil gi mandat for et militært angrep. Men en bør også stille spørsmål ved om det ville samsvare med FN-pakten om en gav mandat for det som ville være å oppfatte som et forebyggende angrep, dvs. at en går til angrep uten at det foreligger en klar selvforsvarssituasjon, eller en situasjon hvor det er maktpåliggende å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.
Nedrusting og avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen er et viktig internasjonalt siktemål som omfatter en rekke land. Dersom Irak besitter masseødeleggelsesvåpen, vil det innebære et brudd med Sikkerhetsrådet pålegg til Irak om å avskaffe slike våpen (FN-resolusjonene 687 (1991) og 1441 (2002). Det må gjennom målrettede tiltak, slik som våpenembargo og våpeninspeksjoner fremdeles legges press på Irak for å etterkomme disse kravene og ruste ned. Men Iraks eventuelle besittelse av masseødeleggelsesvåpen vil ikke nødvendigvis være noen akutt trussel mot internasjonal fred og sikkerhet som kan legitimere et militært angrep.
Som en småstat har Norge interesse av å verne om FN-paktens forbud mot maktbruk. Vi burde gå imot forsøk på å uthule dette prinsippet til de grader som den amerikanske strategien for forebyggende angrep kan bidra til. Det bør også forventes av Norge som en rettsstat at en bidrar til å verne om internasjonale rettsprinsipper, og advarer mot brudd på folkeretten.