Skriftlig spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til finansministeren

Dokument nr. 15:290 (2002-2003)
Innlevert: 06.02.2003
Sendt: 06.02.2003
Besvart: 14.02.2003 av finansminister Per-Kristian Foss

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Mener finansministeren det er i tråd med Regjeringens politikk at prostituerte skjønnsliknes og ilegges skatt, eller vil finansministeren ta initiativ til å endre denne praksisen slik at norsk skattepolitikk blir i samsvar med Høyesteretts kjennelse av 1999 og Norges offisielle tilnærming til prostitusjon som fenomen?

Begrunnelse

I 1999 fastslo Høyesterett at prostitusjon ikke defineres som arbeid i Norge. Prostitusjon anses som et samfunnsonde av et samlet politisk Norge, og det er en uttalt målsetting å forebygge og begrense sexhandelen både i Norge og i verden. Dette rimer dårlig med en situasjon der flere prostituerte opplever å bli skjønnsliknet og ilagt skatt. En av disse kvinnene har skrevet brev til Oslo likningskontor om saken, og fått til svar at Finansdepartementet i brev av 12. april 1996 har uttalt følgende til Skattedirektoratet: "inntekt vunnet ved prostitusjon ikke prinsipielt kan anses som utelukket fra skatteplikt etter alminnelige regler i skattelovens § 42 første ledd". Oslo likningskontor ber videre den prostituerte kvinnen om å innsende oppgave som viser "overskudd av virksomheten".
Undertegnede mener man med rette må kunne si at staten her opptrer på en måte som i beste fall er inkonsistent, i verste fall dobbeltmoralsk. På den ene side fordømmer man prostitusjon og støtter aktivt opp om tiltak som kan begrense omfanget av virksomheten, på den andre siden inndriver man penger som er ervervet gjennom den samme virksomheten. Dette kan umulig bety annet enn at man i realiteten aksepterer prostitusjon som yrke, noe som i så fall strider både med Høyesteretts kjennelse og med Regjeringens egen politiske holdning til prostitusjon.
Undertegnede mener skatteinndrivelse overfor prostituerte er etisk betenkelig, også av andre årsaker. For det første fordi staten kan oppfattes å opptre som en slags "hallik"; man får ikke beholde alle pengene selv, og man må betjene flere kunder for å få inn ønsket inntekt. En av kvinnene har selv fortalt at hun hadde planer om å slutte å prostituere seg, men måtte fortsette for å få råd til å betale skattekravet. For det andre fordi det er en større psykisk belastning for kvinnene å skulle betjene kunder når de vet at de ikke får beholde alle pengene selv. Dette gjelder selvsagt enten det er staten eller en hallik som står for innkrevingen.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Skattelovens angivelse av hva som er skattepliktig inntekt er meget vid. Skatteplikten vil omfatte enhver økonomisk fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet. Prostitusjon er i seg selv verken straffbart eller ulovlig, men uønsket ut fra hensyn til de prostituerte selv og den alminnelige moraloppfatning. Skattereglenes utgangspunkt er at inntekt fra alle slags lovlige virksomheter er skattepliktige, også aktiviteter som oppfattes som uønskede og skadelige for samfunnet eller for enkeltpersoner. Også inntekten av ulovlig drevet virksomhet, f.eks. gjennom overtredelse av reguleringslovgivning, er normalt skattepliktig, dersom ikke vinningen inndras i straffesak.

Skattlegging av prostitusjon kan ikke anses som en offentlig godkjennelse av slik virksomhet eller at staten opptrer som "hallik". Skatteplikten vil kun være en konsekvens av at virksomheten er egnet til å gi inntekter og dermed skatteevne. Det kan også nevnes at skattlegging automatisk vil gi pensjonspoeng i folketrygden.

Skjønnsligning kan bl.a. foretas når det ikke er rimelig sammenheng mellom skattyters oppgitte inntekt, sannsynlige privatforbruk og formuesbevegelse. Man bør ikke kunne unngå beskatning av en slik skjønnsmessig fastsatt inntekt ved å vise til at inntekten som ikke er oppgitt til beskatning, er vunnet ved prostitusjon.

Skattyteren ville i så fall kunne fri seg fra skatteplikten ved å påstå å ha levd av inntekter vunnet ved prostitusjon. Slike påstander vil være nærmest umulig for ligningsmyndighetene å kontrollere. Dette er også en viktig grunn til at skatteplikten ikke bør begrenses ut fra moralske kriterier.

Det er ikke en prioritert oppgave for ligningsmyndighetene å fange opp inntekter fra prostitusjon til beskatning. Skattemyndighetene vil således ikke aktivt søke å sikre beskatningen. I praksis innebærer dette at inntekter fra prostitusjon i stor utstrekning ikke vil bli skattlagt, med mindre de prostituerte selv oppgir inntekt fra slik virksomhet, eller de skjønnslignes på grunn av uklar opprinnelse for større bankinnskudd eller investeringer.

I spørsmålet vises det til Høyesteretts kjennelse fra 1999. Jeg antar at det siktes til Høyesteretts dom av 25. mai 1999. Saken gjaldt spørsmålet om en prostituert kunne straffedømmes etter utlendingsloven for å ha drevet prostitusjonsvirksomhet uten arbeidstillatelse. Høyesterett måtte derfor ta stilling til om prostitusjon var arbeid eller ervervsvirksomhet som krevde arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 6. Dommen gjelder ikke spørsmålet om inntekter fra prostitusjon er skattepliktig eller ikke, og den er etter min mening lite relevant i forhold til dette spørsmålet.

Jeg vil etter dette ikke ta initiativ til å endre skattereglene på dette området.