Begrunnelse

I 1999 fastslo Høyesterett at prostitusjon ikke defineres som arbeid i Norge. Prostitusjon anses som et samfunnsonde av et samlet politisk Norge, og det er en uttalt målsetting å forebygge og begrense sexhandelen både i Norge og i verden. Dette rimer dårlig med en situasjon der flere prostituerte opplever å bli skjønnsliknet og ilagt skatt. En av disse kvinnene har skrevet brev til Oslo likningskontor om saken, og fått til svar at Finansdepartementet i brev av 12. april 1996 har uttalt følgende til Skattedirektoratet: "inntekt vunnet ved prostitusjon ikke prinsipielt kan anses som utelukket fra skatteplikt etter alminnelige regler i skattelovens § 42 første ledd". Oslo likningskontor ber videre den prostituerte kvinnen om å innsende oppgave som viser "overskudd av virksomheten".
Undertegnede mener man med rette må kunne si at staten her opptrer på en måte som i beste fall er inkonsistent, i verste fall dobbeltmoralsk. På den ene side fordømmer man prostitusjon og støtter aktivt opp om tiltak som kan begrense omfanget av virksomheten, på den andre siden inndriver man penger som er ervervet gjennom den samme virksomheten. Dette kan umulig bety annet enn at man i realiteten aksepterer prostitusjon som yrke, noe som i så fall strider både med Høyesteretts kjennelse og med Regjeringens egen politiske holdning til prostitusjon.
Undertegnede mener skatteinndrivelse overfor prostituerte er etisk betenkelig, også av andre årsaker. For det første fordi staten kan oppfattes å opptre som en slags "hallik"; man får ikke beholde alle pengene selv, og man må betjene flere kunder for å få inn ønsket inntekt. En av kvinnene har selv fortalt at hun hadde planer om å slutte å prostituere seg, men måtte fortsette for å få råd til å betale skattekravet. For det andre fordi det er en større psykisk belastning for kvinnene å skulle betjene kunder når de vet at de ikke får beholde alle pengene selv. Dette gjelder selvsagt enten det er staten eller en hallik som står for innkrevingen.